Russland og Ukraina flagg — iStockphoto.com

Putin frykter ikke Nato

Ukraina er blitt en test på hvorvidt demokratiske nasjoner fremdeles har viljen og evnen til å stå opp imot autoritære bøller. Det gjenstår å se om Vesten består testen.

Eirik Løkke

Publisert: 16. februar 2022

Kommentator Stig Arild Pettersen skriver innsiktsfullt om Putin og Russland i BT 10. februar. Pettersen har trolig rett i at Putin ønsker å spre frykt, splid og forvirring for å fremme sin interessesfære-politikk, samtidig som den russiske presidenten gir Nato skylden for krisen.

Til tross for at det er det russiske regimet som har forårsaket krisen gjennom sin aggressive utenrikspolitikk, får Putins retorikk gehør langt inn i den norske opinionen: Sentrale aktører hevder at vi må «forstå» russiske interesser, og at Natos politikk også har bidratt til krisen i Ukraina. Det er en analyse som bommer, og som gjør lite annet enn å oppmuntre til Putins atferd.

Det er derfor grunn til å minne om følgende fire fakta:

1) Det er Russlands aggressive politikk og invasjon av Ukraina som er basis for krisen.

2) Utvidelsen av Nato har skjedd som følge av at alle stater som har vært berørt av Russlands (tidligere Sovjetunionen) interessesfære-politikk, har mislikt den. Frigjørelsen av Øst-Europa skjedde ikke i 1945, den skjedde i 1989. Det er med andre ord ikke USA eller Vesten som ekspanderer: Det er frie stater som har ønsket å bli en del av Nato, noe de har en suveren rett til å gjøre.

3) Russland har ingen grunn til å frykte Nato militært. Og dette vet Putin utmerket godt, selv om han og hans norske klakører later som at det ikke er tilfellet. Det finnes ingen planer eller mulighet for at Nato skulle utfordre Russlands territorielle integritet. Det er Russland – og bare Russland – som utgjør en trussel mot prinsippet om at grenser ikke kan endres ved makt.

4) Putin frykter et folkelig og demokratisk opprør mot hans korrupte bandittstyre. Et Euro-Maidan (revolusjonen i Ukraina 2013–2014) på Den røde plass. Han frykter ikke U.S. Marines, men vestlige verdier. Og den frykten kan jeg skjønne – den vestlige liberale modellen er overlegen. Det er på grunn av dette at Putin har reagert lynrask for å hjelpe diktatorene i Hviterussland og Kasakhstan – man ønsker ikke en demokratisk dominoeffekt.

Den politiske implikasjonen av de ovennevnte faktum er at Vesten vanskelig kan gi Putin det han vil ha, uten å undergrave verdifellesskapet som Vesten er tuftet på. Realpolitisk vil en ettergivenhetspolitikk også oppmuntre Putins aggressive linje. Det vi derimot burde gjøre er å insistere på at hvert land, inkludert Ukraina, selv har rett til å velge allianser.

Videre burde vi høyne terskelen for russisk aggresjon blant annet gjennom å bistå med våpen til Ukraina, i tillegg til økonomisk støtte. Sist, men ikke minst, bør vi gjøre det klart for Putin-regimet at en invasjon av Ukraina vil medføre ekstreme økonomiske sanksjoner.

Ukraina er blitt en test på hvorvidt demokratiske nasjoner fremdeles har viljen og evnen til å stå opp imot autoritære bøller. Det gjenstår å se om Vesten består testen.

Innlegget var publisert i Bergens Tidende 14. februar 2022.