Diskrimineringsrapport om Oslo kommune: Det virker som om mediene ikke leser forskningen de gjengir
Det store problemet er ikke forskningsrapporten i seg selv. Det er gjengivelsen av funnene som er problematisk.
Publisert: 17. juni 2022
I en ny rapport som Oslo kommune har bestilt fra Institutt for kirke-, religions, og livssynsforskning (Kifo), fremkommer det at 60 prosent av innbyggere med innvandrerbakgrunn mener at de har vært utsatt for diskriminering i møte med kommunen.
Diskriminering må bli tatt på alvor, men samtidig må det kreves at kartleggingen av fenomenet gjøres ordentlig. Mangelfulle data bør ikke ligge til grunn for politiske vedtak. Medienes omtale av rapporten får ikke frem dens begrensninger.
Det er flere problemer ved forskningsrapporten, som kan svekke funnenes gyldighet. Dette oppgis selv av Kifo en rekke ganger i selve rapporten. Både NRK og Nettavisen har gjengitt rapporten og funnene, men nevner ikke at den har åpenbare mangler og et svakt datagrunnlag.
Utgjør 42 personer
Det mest påfallende problemet ved rapporten er andelen respondenter. Undersøkelsen har en svarrespons på 4,85 prosent, et tall som er oppsiktsvekkende lavt, og som vil gi en stor feilmargin. Undersøkelsen er i tillegg frivillig og sendt ut til respondentene i utvalget, noe som gir dem som mener at de har vært utsatt for diskriminering, økt tilbøyelighet til å svare. Det er med andre ord fare for både et skjevt utvalg og ugyldige kvantitative funn.
Med unntak av kontakt med helsevesenet, har under halvparten av respondentene vært i kontakt med kommunenes tjenester de siste 12 månedene. Dette gjør at datagrunnlaget er enda svakere enn hva det allerede var på grunn av den lave svarresponsen. Blant annet har kun 3,9 prosent av respondentene vært i kontakt med barnevernet. Dette utgjør 42 personer, noe som umulig kan være generaliserbart for den øvrige befolkningen som rapporten ønsker å si noe om.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Det kvalitative i rapporten er mer interessant enn det kvantitative. Her skisseres det at hverdagsrasisme og diskriminering knyttet til jobbsøking oppleves som det store problemet. Det er imidlertid ikke noe nytt at dette er et problem og følgelig noe å ta tak i. Det er derfor verdt å spørre seg om det fremkommer noe som vi ikke visste fra før i denne rapporten.
Videre er spørreundersøkelsen basert på egenopplevd diskriminering, og forskerne konstaterer selv at «individer kan fortolke situasjoner svært ulikt», og slår tydelig fast at det er behov for mer empiri på området. Likevel gir Rina Mariann Hansen (Ap) uttrykk for at rapporten, og dens svake datagrunnlag, skal påvirke politiske beslutninger. Det er problematisk.
Gjengivelsen av funnene er problemet
Det store problemet er ikke forskningsrapporten i seg selv. Det er gjengivelsen av funnene som er problematisk.
Hvis politikerne i kommunen skal ta beslutninger på bakgrunn av fakta og forskning, er vi nødt til å stille krav til solide tall. Samtidig er det også medienes jobb å gjengi forskning på en balansert måte, der tvetydige konklusjoner ikke formidles som om de skulle vært statistisk gyldige.
Innlegget var publisert i Nettavisen 16. juni 2022.
Relatert
Svar til Birkeland
Sosiale medier som årsak til populisme
Demagogi – en liten presisering
Når mediekritikk blir autoritær strategi
Er forskningen fri? Om meningsmangfold i akademia.