Gammel velferd
Ivaretakelse av en befolkning som blir stadig eldre, er den største oppgaven vårt velferdssystem står overfor.
Publisert: 27. juli 2023
Jeg er en del av etterkrigsårenes store fødselskull, som nå beveger seg opp i de høyere aldersklassene og som forventes å leve lenger enn noen annen generasjon før oss. Regjeringens strategi for å møte behovene som da oppstår, er noe som direkte berører personer i min aldersgruppe.
Når det nesten daglig serveres triste historier om svikt i omsorgstjenestene, er det sikkert mange med meg som er usikre på om det vi trodde var et godt velferdssystem, vil kunne stille opp den dagen vi trenger hjelp.
Den enkelte av oss kan være heldig og være frisk nok til å greie seg selv resten av livet. Risikoen for at det ikke er tilfellet er høy. Utrygghet rundt hva slags hjelp vi kan få om ti til femten år er et hyppig samtaleemne mellom personer i min aldersgruppe. Stortingsmeldingen «Fellesskap og meistring – Bu trygt heime», som regjeringen offentliggjorde i midten av juni, reduserer ikke utryggheten.
Hovedbudskapet i meldingen er: Vi skal bo hjemme lenger, det skal brukes mer velferdsteknologi og det skal bli mer aldersvennlige boliger og lokalsamfunn. Dette er vel og bra, men hva er nytt? I minst tyve år har budskapet vært å tilrettelegge for at eldre kan bo hjemme lenger, at boliger og bygninger ellers skal være universelt utformet og at velferdsteknologi skal tas i bruk. Det er derfor vanskelig å se at det som presenteres kan kalles en reform.
De fleste ønsker selvsagt å greie seg selv så godt at de kan bo hjemme så lenge som mulig. Som meldingen beskriver, er det derfor svært mange som skifter bolig eller tilpasser eksisterende bolig, slik at en lettere kan greie seg selv. Hjemmetjenestene har også vokst sterkt og det tilbys alle mulige hjelpemidler som skal gjøre det mulig å bo hjemme. Dette er bra.
Men er det ikke slik at eldre allerede bor hjemme så lenge det er mulig? De færreste ønsker å bo hjemme dersom de der ikke lenger kan ha et verdig liv på grunn av alderssvekking. Ensomhet og isolasjon er, som lederen for Frelsesarmeens eldreomsorg, Rona Therese Reistad, skrev 17. juli i Aftenposten, også et økende problem.
Satsing på heldøgns omsorg i eget hjem ved hjelp av teknologi, istedenfor heldøgns omsorgsboliger, er å invitere til mer ensomhet.
Stortingsmeldingen gir ikke noe svar på hvem regjeringen mener ikke bor lenge nok hjemme allerede. Den beskriver derimot hvor mange flere demente det ventes å bli, og at etterspørselen etter heldøgns omsorgsplasser vil øke sterkt. Ifølge en fremskrivning laget av Statistisk sentralbyrå, og gjengitt i meldingen, vil det i 2025 etterspørres 34 prosent flere heldøgns omsorgsplasser enn i 2017. Det er to år til, og til nå har antallet plasser omtrent stått stille.
Regjeringen gir ikke noe svar på hvordan dette skal håndteres. Nye demensmedisiner, som begynner å komme nå, kan avhjelpe situasjonen. Det vil beste fall få effekt på behovet for heldøgnsplasser litt frem i tid. Vi vet imidlertid ikke hvor effektive medisinene blir.
Selv etter mange år hvor velferdsteknologi har vært et orakelord, viser meldingen hvor kort en er kommet. Fragmenterte IKT-systemer som ikke snakker sammen, dårlige brukergrensesnitt, mangelfull forståelse i mange kommuner om at teknologien krever endringer i kulturer og måten å jobbe på, er mangler som påpekes.
Det fremheves at kompetanseheving må til. Det er det lett å slutte seg til. Like viktig er det med et krafttak for å få IKT-løsninger innen helse- og omsorgssektoren som sikrer sømløs informasjons- og arbeidsflyt. Det er tragisk å se hvordan denne sektoren fortsatt ikke greier å samordne seg, og sløser bort milliarder av kroner på mislykkede IKT-prosjekter.
Når en opplever at omsorgstjenestene ikke engang greier å lade eller skifte batterier på høreapparater, eller å sette dem inn i riktige ører, blir en skeptisk til hva som kommer ut av alt snakket om velferdsteknologi.
Å gjennomføre en felles nasjonal eldreuke, som foreslås i meldingen, står ikke øverst på min ønskeliste.
Ivaretagelse av en befolkning som blir stadig eldre, er den største oppgaven vårt velferdssystem står overfor. Det burde, sammen med styrking av forsvaret og reduksjon i klimautslippene, vært en av de tre viktigste oppgavene til regjeringen. Det oppleves ikke slik, fokuset er ofte feil.
Regjeringen virker mer opptatt av hvem som skal levere velferdstjenestene enn av at befolkningen får gode tjenester. Tilsvarende er det i klimapolitikken. Regjeringen er mer opptatt av at grønne produkter skal produseres i Norge enn av å halvere klimautslippene innen 2030.
Mange fine ord preger meldingen. Den minner meg om personer jeg har møtt som tror en sak er løst bare man har formulert fine mål og intensjoner. Slik er det ikke.
Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 25.7.2023.
Relatert
Produktiviteten er viktig
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
