Demokrati

Demokratiets kommende seier

BREV nr. 50

Demokratiet er under angrep. Det sterkeste forsvar ligger i demokratiet selv. Demokratiets forkjempere må beholde troen på demokratiet og ta opp kampen.

Per Christiansen

Publisert: 10. desember 2024

Jeg har stjålet tittelen fra Thomas Mann! Han oppholdt seg i USA som flyktning fra 1938 til 1952. Der bidro han i skrift og tale i kampen mot nazismen, blant annet i en foredragsserie våren 1938 med tittelen «The Coming Victory of Democracy».

Ifølge Mann gjelder demokratiet dypest sett menneskets verdighet: «… I wish to give the word ‘democracy’ a very broad meaning, a much broader one than the merely political sense of this word would suggest; … I am relating it to the inalienable dignity of mankind … This I must do if I am to fulfil the request which has been put on me … to declare my faith in the ultimate victory of democracy …». Ordet rettferdighet er bare ett navn for demokrati. Det er andre navn: «If we say truth, we also say freedom and justice; if we speak of freedom and justice, we mean truth. It is a complex of an indivisible kind …». Dessuten er det «impossible to decide which one should take precedence, which is the greatest». Og videre, «[o]ppression is not only the ultimate goal but the first principle of fascism, and we know only too well that force as a principle is just as eternally human as its opposite, the idea of justice».

Mange land gir velgere dårlige muligheter til å delta i et demokratisk liv. «Democracy wishes to elevate mankind, to teach it to think, to set it free … – in a word, it aims at education” – i Manns ord. Et statsstyre som ikke fremmer utdanning, gjør demokrati vanskelig, men letter et autoritært styre.

Thomas Mann hevdet også at demokrati og fascisme lever «on different planets, or, to put it more accurately, they live in different epochs. The fascist interpretation of the world and of history is one of force, wholly free of morality and reason and having no relation to them. … The thoughts of democracy and fascism cannot meet because the latter is deeply and unqualifiedly involved in the concept of power and hegemony as the aim and substance of politics …».

Hitlers diktatur ble knust og demokratiet seiret i vest.

Det er mest ulikheter mellom 1930-årene og 2020-årene, men det er også likhetspunkter. Diktaturets trussel er lik. Det er også demokratiets styrke.

I 1930-årene førte Nazi-Tyskland en aggressiv politikk. ‘Dolkestøtslegenden’ var et utgangspunkt. Den påsto at svik fra jøder og politisk venstreside i Tyskland førte til at landet tapte første verdenskrig. Denne løgn fikk tilslutning, sterkt tilskyndet av et voksende nazi-parti. I 1933 ga den tyske rikspresident kansleroppdraget til Adolf Hitler. Nazi-partiet hadde en valgoppslutning på rundt 37 prosent, men dertil viktig støtte fra mange tyske industriherrer. Hitler presset frem vide lovfullmakter, og ‘føreren’ satte i verk sin politikk for ettpartistaten, herunder å fengsle politiske motstandere og jøder. Partiutrenskninger, gatekamper, raselovgivning og militær opprustning inngikk i politikken.

I mars 1938 fant en innlemmelse av Østerrike («Anschluss») sted uten mye motstand, og nye territorielle krav ble fremsatt om «Lebensraum» østover. Under trussel om maktbruk krevde Nazi-Tyskland tsjekkisk territorium. Påskuddet var å beskytte den tysktalende befolkning i Sudetenland. Storbritannia og Frankrike gjorde innrømmelser (München-forliket, september 1938). Hitler okkuperte områdene og rykket inn i resten av Tsjekkoslovakia våren 1939. Etter en hemmelig avtale med Sovjetunionen (august 1939), angrep Tyskland Polen i september 1939. Den røde arme rykket inn fra øst og andre verdenskrig var i gang.

Hitler var ikke alene om sin aggressive politikk. Mussolinis Italia var en alliert, og en nasjonalistisk politikk ble ført også av andre diktaturer og autoritære stater, blant andre Spania, Portugal og Ungarn. Nasjonal proteksjonisme hemmet handelen og den økonomiske utvikling. I tillegg utløste børskrakket i USA (1929) en økonomisk depresjon, med stor arbeidsløshet også i Europa.

Folkeforbundet var en del av Versailles-traktaten (1919) etter første verdenskrig. Det inngikk i den amerikanske president Woodrow Wilsons plan for freden. Men ved presidentvalget i 1920 ble Warren Harding valgt som president. Han sto for en isolasjonistisk linje i utenrikspolitikken, og USA tiltrådte aldri Folkeforbundet. Dette svekket forbundet, som på det meste hadde rundt 60 medlemsstater. Tyskland, Italia og Japan var blant de stater som forlot Folkeforbundet i 1930-årene. Det bør nevnes at i 1938 hadde Storbritannia, Frankrike, Nederland og Belgia fortsatt sine koloniimperier.

Demokratiet er også i dag utfordret mange steder, men situasjonen er annerledes enn i 1938. Konkurransen mellom demokrati og diktatur har endret seg. Den globaliserte økonomi er mer sammenvevd, velstanden er større og mindre ujevnt fordelt; opplysningsnivået er høyere med bedre utdanning og teknologi; menneskers mobilitet er større og kommunikasjon er lettere; den internasjonale rettsorden kan ikke svekkes uten økonomiske skadevirkninger; koloniveldet er stort sett avviklet og FN har 193 medlemsstater; demokratiet som styringsform er mer utprøvd nå enn i 1938 – og det er andre forskjeller.

Generelt trues demokrati, fred, økonomisk samkvem, folkerett og humanisme særlig fra Russland og Kina. USA kan i en tid fremover bli en svakere forsvarer av demokrati og frihet

Troen på at demokratiet som styreform er bedre egnet enn diktaturet til å forbedre samfunnet for befolkningens flertall, er likevel avgjørende. I 1944 ga Winston Churchill i Underhuset uttrykk for at hvis demokratiets ide var den at den vanlige mann og kvinne, med familie og barn, som avgir sin stemme i valg og uten frykt og trusler i full hemmelighet setter sitt merke på stemmeseddelen, og med dét velger sin representant til styret av landet, så ville han arbeide for det.

Demokratiets styrke ligger i flertallets felles beste. Demokratiet beslutter kanskje langsommere enn diktaturet, men beslutningene blir bredere og mer varige. Demokratiet ser fremover, mens diktaturet ser bakover. Dette gjør demokratiet mer tilpasningsdyktig og styrker det økonomiske potensial til å seire i konkurransen.

USA ble tungen på vektskålen i første verdenskrig, men vendte seg deretter innad. I andre verdenskrig erklærte USA ikke krig før landet ble angrepet av Japan i 1941. USA bidro vesentlig til seieren. Thomas Mann avsluttet sin tekst slik: «America has received much from Europe, and that debt will be amply repaid if, by saving our traditional values from the present gloom, she can preserve them for a brighter future that will once again find Europe and America united in the great task of humanity.»

Den viktigste forskjell fra 1938 for Europa i dag kan kanskje være denne: Ved å stille seg solidarisk med demokratiet mot diktaturet i andre verdenskrigen og i den kalde krig, har USA allerede betalt Europa rikelig tilbake det USA har mottatt fra Europa. Europas ledere og deres folk må i dag derfor ta et større ansvar for egen sikkerhet. EU er den eneste praktiske mulighet Europa har til å bli en mer likeverdig partner for USA i kampen for demokratiet. De europeiske stater må samordne sine felles interesser med USAs interesser. Bare et samlet Europa kan styrke sin rolle og sikre sine verdier og livsstil.

Kampen for demokratiet må stadig føres på ny. Thomas Manns budskap i 1938 om at demokratiet vil seire, må gjentas også i vår tid. Tar Europa sin del av ansvaret, er grunnen lagt for at Europa og USA fortsatt kan stå sammen om «the great task of humanity»!