Ideer

Friheten står sterkest på høyresiden

Kristin Clemet skriver i Stavanger Aftenblad: Statens makt over borgerne skal være begrenset. Samtidig forutsetter demokratiet at borgerne har makt over staten, og at alle har noen absolutte rettigheter som ingen kan krenke. Det er individets frihet som er det sentrale. Kan vi ut fra slike overordnede betraktninger om frihet øyne noen forskjeller mellom høyre- og venstresiden i Norge i dag?

Kristin Clemet

Publisert: 28. august 2012

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

«Kven eig fridomen?» spør Svein Tuastad i Aftenbladet 22.8. Svaret er på én måte enkelt: Det er det liberale demokratiet som «eier» friheten. Det er vanskelig å se noe annet samfunnssystem som kan ivareta den like godt.

Alle som bekjenner seg til det liberale demokratiet, enten de står til høyre eller venstre, kan derfor sies å være for frihet, dvs. muligheten til selv å velge hvordan vi vil leve våre liv.

Likevel vil jeg hevde at friheten tradisjonelt har stått sterkere på høyresiden enn på venstresiden. På høyresiden har vi i større grad vært tilhengere av det liberale demokratiet, bl.a. fordi mye av ideologien vår hviler på liberalismen. Den ideologiske debatten til venstre for Ap, derimot, har i stor grad dreid seg om hvorvidt overgangen til sosialisme kan skje på demokratisk vis.

Dersom vi mener at mennesket kan være ansvarlig, så innebærer det at vi mener at mennesket har evne til å reflektere over ulike handlingsalternativer og foreta valg.

Nå har SV forlatt troen på den autoritære sosialismen og sluttet seg til det liberale demokratiet. Bare Rødt henger fortsatt fast i anti-demokrati.

Det som kjennetegner det liberale demokratiet, er bl.a. at statens makt over borgerne skal være begrenset. Samtidig forutsetter demokratiet at borgerne har makt over staten, og at alle har noen absolutte rettigheter som ingen kan krenke. Det er individets frihet som er det sentrale, og derfor er det vi, folket, som eventuelt tillater staten å begrense vår handlefrihet. Det er ikke staten som gir oss frihet fra oven.

Når det gjelder staten må vi ha minst to tanker i hodet samtidig: Den skal være sterk nok til å sikre våre rettigheter og beskytte oss mot overgrep. Samtidig må den begrenses for ikke selv å bli en trussel mot vår frihet. Staten skal altså også beskytte oss mot seg selv.

Frihet forutsetter personlig ansvar, som igjen forutsetter frihet. Dermed berører vi selve synet på mennesket: Dersom vi mener at mennesket kan være ansvarlig, så innebærer det at vi mener at mennesket har evne til å reflektere over ulike handlingsalternativer og foreta valg. Samtidig holder det ikke å ha mange valg, hvis man ikke har noen mulighet til å nyttiggjøre seg valgene. Frihet forutsetter derfor ikke bare muligheter, men også visse ressurser til å handle.

Mens venstresiden ofte ser på mennesker som potensielle og aktuelle ofre, vil høyresiden oftere betrakte mennesker som ressurssterke vesener som greier å ta ansvar for seg selv.

Spørsmålet er så: Kan vi ut fra slike overordnede betraktninger om frihet øyne noen forskjeller mellom høyre- og venstresiden i Norge i dag?

Jeg mener ja, og la meg gi noen eksempler:

Vi har ofte ulikt syn på mennesket: Mens venstresiden ofte ser på mennesker som potensielle og aktuelle ofre, vil høyresiden oftere betrakte mennesker som ressurssterke vesener som greier å ta ansvar for seg selv. Venstresiden har derfor større problemer med å stille krav til mennesker, hvilket både kan merkes i debatter om arbeid og trygd, om skole og om integrering av innvandrere.
Vi har ofte en ulik holdning til paternalisme: Venstresiden er mer tilbøyelig til å ville bruke staten for å bestemme hvordan vi skal leve våre liv, fordi de mener at de vet bedre hvordan gode liv skal leves og dermed har mindre respekt for at det kan være ulike meninger om hva som er det gode liv. Dette ser vi bl.a. i debatten om deling av fødselspermisjon: Mens høyresiden mener at foreldrene selv må få velge hvordan de vil dele permisjonen, mener venstresiden at staten skal bestemme det.
Vi ser også ulike holdninger til det mangfoldet som må prege et liberalt demokrati: Frihet og personlig ansvar fører til forskjeller, og det er noe venstresiden ofte misliker. SV har for eksempel begrunnet betydningen av at barn går i barnehage med at det er i denne perioden av livet vi «formes» mest. SV vil med andre ord overlate dannelsen av små barn til staten, fordi det kan skape større likhet enn hvis foreldrene oppdrar dem. Høyresiden, derimot, begrunnet behovet for full barnehagedekning med ønsket om valgfrihet for familiene.
Vi har ofte ulikt syn på mulighetslikhet vs. resultatlikhet: Alle er for mulighetslikhet, for eksempel at alle skal ha rett til grunnleggende utdanning. Driver man mulighetslikheten for langt, kan det imidlertid føre til et krav om resultatlikhet. Et eksempel sto i den første Soria Moria-erklæringen. Der lovet de rød-grønne at alle som hadde fullført videregående, skulle få generell studiekompe. Høyresiden, derimot, vil si at alle skal ha muligheten til å få studiekompetanse, men at det må stilles noen krav for at du skal få det.
Vi har ofte ulikt syn på verdien av likebehandling vs. like resultater: Likebehandling, eller likhet for loven, er det klassiske borgerlige likhetsbegrep. Venstresiden er ofte mer opptatt av like resultater. Et eksempel ser vi i debatter om kvotering: Like resultater, for eksempel like mange kvinner og menn, forutsetter ulikebehandling – mens likebehandling gir ulike resultater.
Vi har ofte ulikt syn på hvem som skal ha begrunnelsesbyrden: Mens det liberale demokratiet tar utgangspunkt i at frihetsinnskrenkninger må begrunnes, blir ofte norske debatter omvendt: Det er de som vil ha mer frihet, eller som ikke ønsker innskrenkninger i friheten, som må «bevise» at det ikke er skadelig. Slik er det for eksempel i friskoledebatten: Det tas for gitt at friskoler bør være forbudt, mens det må «bevises» at en mer liberal friskolepolitikk ikke er til skade. Egentlig burde det være omvendt: Det er de som vil forby friskoler, som må bevise at forbud er nødvendig.

Dette siste er viktig, fordi forbud og regler minsker muligheten til å ta ansvar.

Og uten ansvar – ingen frihet.

Innlegget er på trykk i Stavanger Aftenblad 28.8.12.