Sentralbanker som brannslukkere

Det er store forskjeller på den pengepolitiske styringen i USA og Europa. Den amerikanske sentralbanken har gått mye lenger enn den europeiske, som svar på den økonomiske krisen, skriver økonomisk historiker i Civita Marius Gustavson. Viljen til å bruke harde skyts er der på begge sider av Atlanteren, men lite tyder på at det vil virke.

Marius Gustavson

Publisert: 17. oktober 2012

Den amerikanske og den europeiske sentralbanken har signalisert vilje til å ta i bruk hardere skyts i møte med uvante utfordringer. I USA lanserte sentralbanksjef Ben Bernanke nylig en tredje runde med kvantitative lettelser (QE3), mens hans europeiske motstykke Mario Draghi har iverksatt et program for oppkjøp av statspapirer fra problemlandene i sør (OMT).

Krisetiltakene i USA er mer av det vi har sett før, men med en pengepolitisk målsetning uten historisk sidestykke. Tidligere har de kvantitative lettelsene hatt kvantitative rammer, dvs. det har vært en ramme for hvor mye sentralbanken har sagt at den vil kjøpe av verdipapirer og «trykke» penger (dvs. skyte inn nye reserver i bankene som betaling for verdipapirene). Nå er rammene åpne. Oppkjøpene vil fortsette fram til arbeidsledigheten når et nivå som sentralbanken synes er akseptabelt.

Håpet er at dette vil endre forventningene blant landets bedrifter og husholdninger, slik at det stimuleres til økt forbruk og investeringer. Problemet er at sentralbanken har forsøkt å påvirke økonomien i positiv retning tidligere uten at dette har gitt nevneverdig effekt utover å stimulere finansmarkedene.

Årsaken til den begrensede virkningenved pengepolitisk stimulans er gjeldsoverhenget i privat sektor som gjør at husholdningene i liten grad vil ta opp lån. Den økte sparingen og reduserte pengebruken blant husholdningene demper i sin tur investeringslysten til bedriftene.

Kriseprogrammet til Den europeiske sentralbanken (ESB) går under navnet «outright monetary transactions» (OMT) og innebærer oppkjøp av statspapirer fra de kriserammede landene i sør. Dette ga opphav til optimisme, men det er betydelige begrensninger ved programmet.

For det første har sentralbanken sverget at den vil sterilisere oppkjøpene. Med dette menes at den vil selge unna andre verdipapirer den sitter på for å finansiere oppkjøpene, framfor å betale for dem ved å «trykke» penger. Dermed gir programmet ikke rom for kvantitative lettelser, i motsetning til det amerikanske oppkjøpsprogrammet.

For det andre er det knyttet strenge betingelser til oppkjøpene. ESB vil kun iverksette transaksjonene hvis myndighetene i landene som mottar krisehjelpen gjennomfører de sparetiltak og strukturelle reformer som kreves av dem.

Dermed kan krisehjelpen bidra til å forverre den realøkonomiske krisen, ved at det legges for stor vekt på akutte innstramminger i den offentlige pengebruken. Dobbel innstramming – privat og offentlig – vil forsterke lavkonjunkturen fordi den samlede pengebruken blir for svak. Staten kan i slike kriser kun stramme inn i sin egen pengebruk hvis eksporten øker betydelig, noe som er vanskelig fordi landene i eurosonen har samme valuta.

Ett alternativ er økte låneopptak og styrket pengebruk i kreditorlandene i nord, spesielt Tyskland, samtidig som man går bort fra lønnsmoderasjonslinjen i en periode. ESB kan hjelpe til ved å redusere styringsrenten, noe som vil stimulere til kredittvekst, lønnsvekst og prisvekst i nord, fordi landene i nord ikke sliter med de samme gjeldsproblemene som i sør. Dessuten er styringsrenten høyere enn i USA, slik at det er fortsatt rom for rentekutt.

Det er store forskjeller på den pengepolitiske styringen i USA og Europa. Den amerikanske sentralbanken (Fed) har gått mye lenger enn den europeiske (ESB) som svar på den økonomiske krisen.

Fed kan kjøpe ubegrensete mengder med statspapirer så lenge det ikke kommer i konflikt med inflasjonsstyringen. Den europeiske sentralbanken kan ikke gi inntrykk av at den hjelper spesifikke statsmakter. Mario Draghi kom derfor opp med en formulering om at kriseprogrammet var ment å hjelpe hele eurosonen og sikre bevarelsen av fellesvalutaen.

Begge sentralbanker er ved lov avskåret fra å kjøpe statspapirer direkte fra de finanspolitiske myndighetene (finansdepartementene) og kan kun gripe inn i sekundærmarkedet for statsgjeld.

Fed kan i tillegg kjøpe alle former for verdipapirer som er garantert av de føderale myndighetene. Dette inkluderer verdipapirer basert på boliggjeld garantert av boligfinansinstitusjonene Fannie Mae og Freddie Mac.

QE3 innebærer oppkjøp av boliggjeldsobligasjoner til en verdi av 40 milliarder dollar i måneden, uten sluttdato. Dette vil bidra til å trekke ned boliglånsrentene ytterligere samtidig som det skyter en tilsvarende mengde med reserver inn i bankvesenet hver måned.

Tidligere har de kvantitative lettelsene ikke resultert i nevneverdig kredittvekst fordi reservene har blitt liggende i bankene framfor å stimulere til utlån. Det er liten grunn til å tro at QE3 vil være mer virkningsfullt enn sine to forgjengere så lenge den private gjeldsreduksjonen fortsetter. Det er imidlertid tegn til at amerikanske husholdninger langt på vei har gjenopprettet sin finansielle styrke. I Europa er utsiktene mindre lyse, fordi banker, bedrifter og husholdninger har en lang vei å gå før de har gjenopprettet sin finansielle stilling.

Innlegget er også publisert på E24 Kommentarer.

Publisert: 8. oktober 2024