Prostitusjonsloven: Et vaklende korthus

Norsk prostitusjonslovgivning er som et korthus, der bærebjelken er en forestilling som mangler rot i virkeligheten. Det forklarer også reaksjonene fra forbudstilhengerne når virkelighetsbildet utfordres. De er redd for at korthuset faller sammen, skriver Kristian Tonning Riise hos Aftenposten.

Kristian Tonning Riise

Publisert: 21. mai 2013

Av Kristian Tonning Riise, rådgiver i Civita.

I en kronikk i Aftenposten angriper Petter Krogstad mitt Civita-notat om norsk prostitusjonslovgivning. Han forsøker å gjøre et poeng av at jeg driver med udokumentert synsing når det er nettopp det jeg tar avstand fra selv. Påstanden fra Krogstad krever derfor mer substans enn han leverer i sin artikkel.

Notatet mitt baserer seg blant annet på seks rapporter fra Pro Senteret, to rapporter fra Fafo, to masteroppgaver og omfattende internasjonale undersøkelser fra både Storbritannia og Danmark. Krogstad må gjerne mene at dette ikke er tilstrekkelig, eller at kildeutvalget er for dårlig. Kritikken hans blir imidlertid ganske hul når den eneste kilden i hans egen kronikk baserer seg på én eneste kilde, nemlig han selv.

Krogstad har rett i én ting. Jeg hadde foretatt et verdivalg før jeg skrev notatet mitt. Det kommer tydelig frem før man begynner på selve teksten. Undertittelen på notatet heter tross alt ”en liberal kritikk av norsk prostitusjonslovgivning”. For å belegge argumentene mine har jeg imidlertid basert meg på norsk og internasjonal forskning, erfaringer fra fagfolk, og opplevelser som er formidlet av de prostituerte selv.

I stedet for å ta tak i argumentene mine konstruerer Krogstad stråmenn som han deretter går løs på. Krogstad skriver eksempelvis at jeg ”legger stor vekt på anekdoter og historier fra media, og lar meg blende av den seiglivede myten om den «lykkelige hore»”. Da kan han ikke ha lest notatet mitt spesielt godt. Mesteparten av notatet mitt handler om andre grupper enn den såkalte ”lykkelige hore”. Men det jeg skriver, er at sexarbeidere som Hege Grostad (også kjent som ”Frøken X”) fortjener en stemme i debatten, og at de representerer en større gruppe enn mange av sexkjøpslovens tilhengere vil innrømme.

Den ”lykkelige hore” er ingen myte. Å erkjenne det betyr ikke at man selv må synes at prostitusjon er fint og flott. Ei heller betyr det at all prostitusjon må sees i dette lyset. Det går imidlertid ikke an å fortsette å behandle Hege Grostad, og andre som henne, som om de ikke eksisterer.

Når det er sagt, er det ikke prostituerte i den privilegerte delen av markedet jeg bruker mest plass på i mitt notat, slik man kan få inntrykk av når man leser Krogstads kronikk. Det er også ganske naturlig. Det er ikke primært norske luksuseskorter som rammes av lovgivningen. De største ofrene for norsk prostitusjonslovgivning er gjennomgående i den minst privilegerte delen av markedet.

Jeg nevner f.eks. rusavhengige gateprostituerte. De er ikke ”lykkelige horer”, men problemet deres er ikke at det finnes et marked for kjøp av sex. Problemet deres er avhengighet av rus. At politiet forfølger kundene deres medfører bare at kampen om penger til rus blir enda hardere. For disse kvinnene er pengebehovet ofte akutt, og i den desperate jakten på penger til rus forsvinner i realiteten muligheten til å luke bort kunder. Det disse kvinnene trenger, er hjelp til å takle rusavhengigheten og/eller komme seg ut av den. Å forsøke å løse dette ved å gjøre kampen om penger til rus enda hardere, fremstår for meg som absurd.

Jeg skriver også eksplisitt at gateprostituerte, som gjennomgående befinner seg i den minst ressurssterke delen av prostitusjonsmarkedet, mistrives sterkt i prostitusjon. De ønsker å gjøre noe annet enn å selge sex. Det er imidlertid stor forskjell på å mistrives i yrket, og å bli tvunget til det. I den norske debatten får vi ofte inntrykk av at alle prostituerte, utenom en bitteliten minoritet, tvinges til å selge sex. Om det var tilfellet, ville kriminaliseringslinjen gitt mye mer mening. Det er imidlertid manglende belegg for denne påstanden.

I notatet mitt henviser jeg bl.a. til en omfattende undersøkelse i Danmark, der 26 prosent av gateprostituerte svarte at de følte seg tvunget inn i yrket av noen andre. Undersøkelsen skiller mellom eskorteprostitusjon, klinikkprostitusjon og gateprostitusjon. I de to første kategoriene var det henholdsvis ingen og to prosent som svarte at de følte seg tvunget.

Jeg viser også til en britisk undersøkelse, ledet av migrasjonsforskeren Nick Mai ved London Metropolitan University, om migranter i sexindustrien. Prosjektet omfatter 100 kvalitative intervjuer med primært kvinner, men også enkelte menn og transkjønnede i sexindustrien. Konklusjonen i Mais undersøkelse var at «de færreste migranter i sexindustrien er utsatt for direkte tvang eller bedrag, men oppfatter arbeidet som et mindre onde blant de alternativene de har for hånden.» Syv prosent i undersøkelsen ga uttrykk for at de var underlagt forskjellige grader av tvang og utnyttelse, og seks prosent sa at de hadde blitt ”handlet”. Ni av 10 oppga at de verken følte seg tvunget eller utnyttet, og at de av ulike årsaker hadde besluttet selv at de helt eller delvis ville leve av sexarbeid.

Poenget med dette er ikke å bagatellisere problemet med tvungen prostitusjon, men å nyansere virkelighetsbildet. De som er i en tvangssituasjon, får det ikke bedre av at hele prostitusjonsmarkedet svartmales og feilbehandles. Sexkjøpslovens tilhengere tviholder på en forestilling som mangler rot i virkeligheten. De fleste prostituerte selger ikke sex fordi de er truet eller tvunget til det. De gjør det i mangel på bedre alternativer. Sexsalg representerer altså det minst ille av mange dårlige alternativer.

Dette forklarer også hvorfor kunnskap om prostitusjonsmarkedet behandles som et angrep på loven i den offentlige debatten. Dagens lovgivning er som et korthus, der bærebjelken er en forestilling om at nær sagt alle prostituerte er tvunget inn i yrket og holdes i prostitusjon av onde bakmenn. Når dette virkelighetsbildet utfordres, faller også hele grunnlaget for kriminaliseringslinjen sammen. Direkte tvang kan løses med politi. Men vi bekjemper ikke sosiale problemer med politietterforskning.

Jeg argumenterer ikke for noen fasit på hvordan problemene knyttet til prostitusjon skal løses, og jeg hevder heller ikke å være i besittelse av noen slik. Jeg mener imidlertid bestemt at både sexkjøpsloven, hallikparagrafen og menneskehandelsparagrafen slik den ser ut og håndheves i dag, er en del av problemet snarere enn løsningen.

Dagens lovgivning tvinger prostitusjonen inn i mer skjulte former, gjør prostituerte mer avhengige av bakmenn, utsetter prostituerte for kontinuerlig overvåkning, reduserer tilliten til politiet, hindrer prostituerte i å anmelde grove overgrep, og sørger for at prostituerte – både i yrkeslivet og i privatlivet – tvinges til å være mest mulig alene i en vanskelig situasjon. Det er mine hovedargumenter.

Krogstad presenterer ikke noen substansielle argumenter som utfordrer dette.

Innlegget er publisert hos Aftenposten 16.5.13.

Publisert: 26. juni 2024