«Negerjeger» burde ikke straffes

Rådgiver i Antirasistisk senter, Shoaib Sultan, oppfordrer til anmeldelser. Vi burde heller gjøre det stikk motsatte, og gi slike ytringer et sterkere juridisk vern. For selv om de er eksempler på kvalmende rasisme, har ønsket om å forby slike ytringer en del problematiske sider, skriver Kristian Tonning Riise hos Aftenposten.

Kristian Tonning Riise

Publisert: 16. desember 2013

Av Kristian Tonning Riise, rådgiver i Civita.

Rasismedebatten har blusset opp igjen de siste ukene, mye på grunn av en (unyansert) debatt, i norske og svenske aviser, om hvem som er mest rasistisk. I etterkant av denne debatten synes det å ha vokst frem et økt press på å forfølge hatefulle ytringer på nett.

For ikke lenge siden ble en mann i 20-årene fra Tromsø siktet for brudd på straffelovens paragraf 135a (rasismeparagrafen), etter at han vakte stor oppsikt med vemmelige rasistiske utsagn fra Twitter-kontoen @Negerjeger. Siden har Antirasistisk senter anmeldt to antisemittiske blogger for rasisme. Den første kaller seg for «Internetts mørkeste krok» og den andre for «Jødenes hender».

Rådgiver i Antirasistisk senter, Shoaib Sultan, oppfordrer til flere slike anmeldelser.

Vi burde heller gjøre det stikk motsatte, og gi slike ytringer et sterkere juridisk vern.

For selv om de er eksempler på kvalmende rasisme, har ønsket om å forby slike ytringer en del problematiske sider.

Det første problemet handler om det rent prinsipielle. Ytringsfriheten er verdiløs i møte med ytringer vi har få problemer med.

Ytringer som ingen vil sensurere trenger ikke et vern. Ytringsfriheten får først verdi når den forsvarer ytringer de fleste av oss ville vært foruten. Derfor må ytringsfriheten også forsvare rasisters rettigheter.

Dette prinsippet har imidlertid en annen dimensjon, som er minst like viktig.

Ytringsfrihetens forsvar av selv de mest forkastelige ytringer forsvarer også vår alles rett til å høre, og reagere, på dem.

For å sitere Christopher Hitchens: «Hver gang du sensurerer noen gjør du deg til fange av din egen handling, fordi du nekter deg selv retten til å høre noe.» Når en ytring forbys, betyr det i realiteten at vi overlater til myndighetene å fjerne ytringen for oss.

Er ikke dette, for det første, en fallitterklæring? Vi sier indirekte at vi er så lite i stand til å håndtere rasistiske ytringer at vi ber politiet om å fjerne dem for oss. Og er det ikke, dernest, å lure oss selv? Vi kan innbille oss at rasismen forsvinner, mens vi kun har brukt lovverket for å fjerne den fra vårt synsfelt.

Ytringsfriheten har også en nytteetisk side. Den forsvarer ikke bare vår mulighet til moralsk korreksjon av forkastelige holdninger. Den forsvarer også vår mulighet til å korrigere usannheter. Dette var et sentralt poeng for den engelske filosofen John Stuart Mill. I «Om friheten» argumenter Mill for at sensur er en forbrytelse mot intet mindre enn menneskeheten.

«Den besynderlige ondskapen i å sensurere en meningsytring er at den raner menneskeheten; etterslekt så vel som den nåværende generasjon; de som avviker fra meningen, enda mer enn dem som holder på den. Hvis oppfatningen er korrekt, er de fratatt muligheten til å skifte ut feil med sannhet. Hvis ukorrekt, mister de en nesten like stor fortjeneste, et klarere og livligere inntrykk av sannhet, produsert av dens kollisjon med feil.»

Størstedelen av innholdet i de nevnte antisemitiske bloggene er utbredte konspirasjonsteorier om jøder.

Hva hadde vi tjent på at disse, og lignende, blogger ble stengt? I hvert fall ikke at konspirasjonsteoriene blir borte. Men vi hadde kanskje gjort oss selv i mindre stand til å imøtekomme de absurde påstandene som fremmes der.

Vi trenger et enda sterkere vern om ytringsfriheten i Norge. De siste ukenes rasismedebatt har, om mulig, gjort meg enda mer sikker på at rasismeparagrafen må fjernes.

Det betyr ikke at ytringsfriheten bør være ubegrenset. Både trusler og oppfordring til vold er forbudt.

Slik sett kan det godt hende at «Negerjeger» kunne blitt dømt, selv om rasismeparagrafen ble fjernet. Men ettersom Twitter-profilen er slettet, har jeg ingen mulighet til å vurdere hvorvidt uttalelsene hans kan oppfattes som reelle trusler eller oppfordring til vold. Det er uansett ikke dette han er siktet for.

USA har en svært prinsipiell tilnærming til ytringsfrihet. Både hatefulle ytringer og blasfemi har et sterkt juridisk vern. Oppfordring til vold er kun forbudt dersom det representerer en nært forestående fare. Trusler er heller ikke forbudt «dersom en fornuftig person ville forstått dem som åpenbar overdrivelse (på engelsk: hyperbole)».

Ellers i Europa er det tradisjon for mye mer omfattende begrensninger av ytringsfriheten enn i Norge. Mange land i Europa har forbud mot å fornekte historisk anerkjente folkemord og massedrap. Holocaust-fornektelse er forbudt ved lov i 15 land (Frankrike, Belgia, Luxembourg, Sveits, Tyskland, Østerrike, Liechtenstein, Romania, Slovakia, Tsjekkia, Litauen, Polen, Ungarn, Portugal og Israel.)

Norge burde være stolte av at vi ikke er med i dette selskapet, men at det derimot var her den kjente Holocaust-fornekteren David Irving fikk legge frem sine synspunkter på TV2 i beste sendetid. Å kriminalisere alternative historieforklaringer hører ingensteds hjemme i liberale demokratier. Mennesker som Irving trenger mer, ikke mindre, beskyttelse av ytringsfriheten. Ikke bare av hensyn til dem selv, men fordi det tvinger oss alle til å tenke igjennom hvorfor vi vet hva vi allerede tror vi vet.

De siste dagene har sosiale medier flommet over av vitnesbyrd om norsk hverdagsrasisme.

Min generasjon har vokst opp med besteforeldre som har kunnet fortelle oss om 2. verdenskrig. Vi er gamle nok til å ha hørt overlevende fortelle førstehåndserfaringer fra Auschwitz.

Men hvordan skal våre barnebarn og oldebarn være sikre på hva som er riktig? Hvis de aldri får noen trening i å imøtegå historieforfalskning, fordi slike ytringer aldri slipper til i offentligheten, vil man være dårligere rustet til å imøtegå slike som Irving når de dukker opp.

Slike forbud har også en heller dårlig track record. Ekstreme ytringer var straffbart i både Weimarrepublikken og i det gamle Jugoslavia, uten at det forhindret flere av de verste krigsforbrytelsene verden har sett. Antisemittisme og hatkriminalitet er på fremmarsj i dagens Europa, men fallende i USA hvor hatefulle ytringer er beskyttet.

Et liberalt flerkulturelt samfunn kan bare fungere hvis vi lærer oss å leve med friksjon.

Å påberope seg retten til å kneble andres meninger av hensyn til andres følelser, er ikke toleranse. Det er det motsatte av toleranse.

Det burde være et paradoks for alle som ivrer for mer knebling av hatefulle ytringer at det mest vellykkede flerkulturelle landet i verden, er det samme landet som gir disse ytringene et juridisk vern.

Innlegget er publisert hos Aftenposten 16.12.13.

Publisert: 16. desember 2013