Misforstått og respektløst om homokampen

Publisert: 11. februar 2014

Av Torstein Ulserød og Bård Larsen, Civita.

Europarådet, Amnesty International og Civita er blant dem som har bidratt til å rette søkelyset mot homofiles situasjon i Russland, og vi synes derfor Kjell Skartveits innlegg krever en kommentar.

Kjell Skartveit skriver i en kronikk i Stavanger Aftenblad 5. februar at kritikken mot Russlands antihomolover «vitner om en arroganse og ufølsomhet man bare finner hos ideologisk forblindede ekstremister».

Skartveit synes primært å være bekymret for konsekvensene av kjønnsnøytrale ekteskapslover og homofiles styrkede rettigheter som foreldre i vestlige land. Spørsmål som handler om forholdet mellom foreldre og barn, og betydningen av biologisk tilknytning, er vanskelige, og debatter om dette kan med fordel føres med et bredt premisstilfang. Vi tror også det er lurt om slike debatter føres i en mer respektfull tone enn det Skartveit legger opp til. Hans omtale av homokampen i vesten oser av forakt for homofile. Og det med påstander om at norske barn nå lærer at «kjønnsdriften uansett er den viktigste» og at «begjæret er vår nye grunnlov.»

Vi har imidlertid ikke tenkt å diskutere kjønnsnøytral ekteskapslov her. Det er en avsporing av hva kritikken mot Russland handler om. Skartveit mener at «Russland ser på kampen for homofiles rettigheter som et angrep på barn og foreldre.» Det er godt mulig.

Men utviklingen i Russland de siste årene handler ikke om det vi i vesten vanligvis tenker på som motstand mot «homofiles rettigheter», som rett til å gifte seg eller stifte familie. Det handler om reversering av grunnleggende sivile og politiske rettigheter: Om at én minoritetsgruppe systematisk fratas retten til å vise og ytre seg offentlig og hindres i å drive legitim politisk aktivitet. Om at loven ikke er lik for alle. Og om at russiske myndigheter aktivt og bevisst setter til side sine internasjonale forpliktelser.

Parallelt med at russiske homofile rammes av en stadig mer inngripende lovgivning, øker den hatmotiverte volden. På internett spres filmer der ekstremister ydmyker og torturerer unge homofile. Framfor å møte dette med tiltak som kan forebygge vold og dempe motsetninger, gjør russiske politikere det motsatte: De fremmer stadig nye lovforslag, som slår fast at homofile er mindreverdige.

Det fremste eksempelet på lovgivning som eksplisitt rammer homofile, er den mye omtalte loven mot «propaganda for ikke-tradisjonelle seksuelle relasjoner». Loven er upresis, men gjør i prinsippet enhver nøytral eller positiv ytring om homofile straffbar, dersom det er risiko for at mindreårige kan være blant publikum, slik det for eksempel er i mediene og i det offentlige rom. Demonstrasjoner er ulovlige, det samme er nyhetsinnslag der homofile omtales som likeverdige.

Loven er i tillegg helt ubalansert: Negative ytringer er tillatt – og utbredt. En populær tv-personlighet, Dmitrij Kiselov, uttalte nylig at dersom homoseksuelle omkommer i bilulykker, «må hjertene deres brennes, fordi de ikke er egnet til å forlenge andres liv». Det er i praksis ulovlig å ta til motmæle i det offentlige rom. Å holde opp en plakat om at homofile er likeverdige, er en ulovlig ytring. Det samme er regnbueflagg og enhver annen markering som søker å fremme rettigheter for homofile.

Kampen for homofiles rettigheter i autoritære stater som Russland minner mer om kampen mot rasediskriminering i USA på 1960-tallet og mot apartheid i Sør-Afrika på 1980-tallet enn om debatten om ekteskapslover i vestlige land. Det dreier seg om at en bestemt gruppe fratas grunnleggende menneskerettigheter, som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og beskyttelse mot vold og diskriminering. Skartveits innlegg er derfor fullstendig skivebom når det gjelder diskusjonen om menneskerettigheter i Russland. I tillegg er det altså et oppsiktsvekkende eksempel på respektløs polemisering mot homofile i Norge og andre vestlige land.

Innlegget er på trykk i Stavanger Aftenblad 11.2.14.

Publisert: 11. februar 2014