Institusjoner og forvaltning

Nominasjoner: Har Støre legitimitet som partileder?

Det er liten grunn til å betvile Gahr Støres legitimitet i sin alminnelighet. Men valget illustrerer at det er en svært liten klikk av partimedlemmene som velger partileder. Det er ikke uproblematisk. På sikt kan dette utfordre legitimiteten til våre politiske ledere og folkevalgte forsamlinger, skriver Eirik Løkke hos Minerva.

Eirik Løkke

Publisert: 19. juni 2014

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

I Norge er det tradisjon for at partilederne er partienes statsministerkandidater. Den nye partilederen i Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre, må derfor regne med at han en dag kan bli landets statsminister. Men i Norge er det ekstremt få som får være med på å bestemme hvem som blir partileder og statsministerkandidat.

Hvordan partiledere velges er interessant av flere grunner.

I tillegg til at partilederne i de fleste tilfeller også er partienes statsministerkandidat, havner partilederne normalt på sikker plass i nominasjonsprosessen. Partiene kan ”ordne” sikker plass ettersom velgerne i Norge har svært liten innflytelse ved valg. Nettopp derfor burde måten norske partier velger sine ledere på drøftes mer kritisk. Først og fremst av partienes egne medlemmer, men også en større demokratisk offentlighet burde inviteres med i debatten. For der finnes eksempler fra utlandet på hvordan partiene kan inkludere flere medlemmer, og således stimulere politisk deltakelse samtidig som man styrker partilederens mandat. To gode eksempler er valget av Helle Thorning-Schmidt og David Cameron.

Valget av Thorning-Schmidt

I partilovene til det danske sosialdemokratiske partiet beskrives prosedyren for valg av partiets leder:

”På den ordinære kongres vælges partiets formand, to næstformænd og partisekretæren. Hvis der er flere kandidater til formandsposten, og ingen af kandidaterne får 3/4 flertal af de afgivne gyldige stemmer, sendes kandidatlisten til urafstemning blandt medlemmerne.”

I 2006 ble dagens statsminister, Helle Thorning-Schmidt, valgt til leder i det sosialdemokratiske partiet etter en uravstemning, ettersom hverken hun eller hennes motkandidat, Frank Jensen, fikk 3/4 flertall på partiets landsmøte. Ved uravstemningen deltok over 45 000 medlemmer, hvilket var en skyhøy valgdeltakelse (partiet hadde da i underkant av 50 000 medlemmer). Helle Thorning-Schmidt fikk 24 261 stemmer (53,2%), mens Frank Jensen fikk 21 348 stemmer (46,8%).

Rett nok har de danske sosialdemokratene i sine partilover sørget for at partiets landsmøte kan velge en kandidat, dersom vedkommende får støtte fra mer enn 75 prosent av delegatene, men det er fullt mulig å forandre partilovene, slik at uravstemning blir en fast regel. Det har for eksempel det britiske tory-partiet gjort.

Valget av David Cameron

Reglementet for hvordan det britiske konservative partiet velger leder er en fusjon av interessene til parlamentsmedlemmene og de vanlige partimedlemmene. Er det kun to kandidater, går valget direkte til uravstemning blant alle partiets medlemmer. Er det flere kandidater, er det parlamentsgruppen som avgjør hvilke to kandidater som skal delta i uravstemningen.

I 2005 var det fire kandidater som annonserte at de ønsket å bli leder etter Michael Howard: David Davis, David Cameron, Kenneth Clarke og Liam Fox. Etter at parlamentsgruppen eliminerte de to sistnevnte, ble valget en kamp mellom David Davis og David Cameron, og nesten 200 000 partimedlemmer deltok i uravstemningen. 6. desember 2005 kunne partikontoret annonsere at David Cameron hadde vunnet en klar seier med 134 446 stemmer (67,6%), mens motkandidaten, David Davis, fikk 64 398 (32,4%).

Det er flere argumenter som taler for uravstemninger. Et votum fra et par hundre partimedlemmer er et dårligere mandat enn et votum fra flere tusen – rent numerisk. En uravstemning er en god måte å stimulere til politisk deltakelse på, og det kan være til at flere ønsker å være medlem av et politisk parti, ettersom ordningen innebærer at vanlige partimedlemmer kan øve innflytelse på valget av partiets ledelse. Et siste argument er at en uravstemning lettere vil kunne synliggjøre politisk uenighet i partiet, og at vanlige medlemmer dermed lettere kan påvirke den politiske retningen.

Det er liten grunn til å betvile Gahr Støres legitimitet i sin alminnelighet. Helgens valg er antageligvis et av de minst kontroversielle ledervalgene i Arbeiderpartiets historie med tilsynelatende stor støtte. Men valget illustrerer like fullt at det er en svært liten klikk av partimedlemmene som velger partileder. Det er ikke uproblematisk – særlig ikke når vi samtidig vet at velgerne i dette landet har svært liten innflytelse over hvem som velges til Stortinget. På sikt kan dette utfordre legitimiteten til våre politiske ledere og folkevalgte forsamlinger. Men dette kan partiene selv gjøre noe med. Høyre og Arbeiderpartiet kan eksempelvis starte med å se nærmere på sine politiske frender i henholdsvis Storbritannia og Danmark.

Innlegget er publisert hos Minerva 19.6.14. Les også Civita-notatet ”Et blikk på valgordningen, nominasjonen og deltakelsen i norske partier”