Hvilken debatt ønsker Arbeiderpartiet egentlig?

Det etterlyses at noen tar et oppgjør med rasismen og høyreekstremismen, men man lar det henge i luften hvem disse noen er, eller hva rasismen dreier seg om. Stadige utspill som bare handler om at det er viktig å ta debatten, bringer oss ikke videre. Hvis Lippestad og Johansen mener denne debatten er viktig, bør de begynne med å forklare hva de vil snakke om, skriver Torstein Ulserød på Aftenposten.no.

Torstein Ulserød

Publisert: 4. juli 2014

Av Torstein Ulserød, rådgiver i Civita

Raymond Johansen går i Aftenposten 3. juli ut og forteller om sinnet og frustrasjonen internt i Arbeiderpartiet etter terroren 22. juli 2011. Det raseriet mange i Ap har følt, har, ifølge Johansen, ikke fått utløp i offentligheten, og han mener det nå er på tide å ta debatten om det gjerningsmannen faktisk sto for.

Det er lett å forstå at 22. juli er et voldsomt traume for Arbeiderpartiet. Selv om det var mange andre enn Arbeiderpartiets folk som ble rammet av terroren, og på sett og vis også hele nasjonen, er det klart at angrepene rammet Arbeiderpartiet særlig hardt, og at partiet også var et uttalt hovedmål. Raymond Johansen sto selv på dødslisten til Anders Breivik.

Johansen og andre i Arbeiderpartiet fortjener å bli møtt med all mulig empati og forståelse når de forteller om sine tanker om det de har vært igjennom. Og vi kunne stoppet der hvis det var slik at Raymond Johansen nøyde seg med å fortelle sin 22. juli-historie, som Aftenposten skriver. Men Johansen har flere budskap.

Johansen er redd for en avpolitisering av samtalen om terrorhandlingene. Hele Norge har tatt et oppgjør med handlingene, men vi må også ta et oppgjør med (gjerningsmannens) holdninger, sier Johansen.

Johansen får støtte fra Geir Lippestad, som var Breiviks forsvarer under 22. juli-rettssaken. Lippestad er nå blant annet styreleder i tankesmien Agenda, og har etter rettssaken inntatt rollen som politisk kommentator for å forsvare verdiene våre og advare mot holdningene hans egen klient står for. Vi må være på vakt mot disse holdningene, sier Lippestad til Aftenposten. Og fortsetter: Vi har for lenge vært redde for å snakke om rasisme og fordommer, i frykt for å ikke være tolerante for andre holdninger.

Lippestad mener åpenbart at konsekvensene av at vi ikke har snakket om rasisme vises i nordmenns holdninger til europeiske innvandrere: «Et eksempel på dette er holdningen til fattige europeere som kommer til Norge for å prøve å finne et livsgrunnlag for seg og sin familie. Det er blitt helt stuerent å si at vi ikke ønsker å hjelpe disse menneskene med en minimum av ly for kulde og sult (..).»

Det er ikke helt klart hvilke innvandrere han sikter til. Men det må vel forstås slik at det er tiggere og fattige arbeidssøkende fra EU-området han tenker på. Det er heller ikke helt opplagt hva budskapet er her. Men ut fra sammenhengen er jo en nærliggende tolkning av dette at Lippestad mener motstand mot offentlige hjelpetiltak (overnatting, toaletter osv.) for tiggere og andre med behov, må ses som utslag av rasisme og høyreekstremisme. I så fall er rasismen utbredt langt inn i Arbeiderpartiet.

Vi skal ikke avpolitisere samtalen om 22. juli. Samtidig skal vi vokte oss for å gjøre alt til politikk. Eller mer presist: Selv om det finnes mange politiske og ideologiske elementer i 22. juli-saken, betyr ikke det at alt dette er viktig og relevant for den politiske virkeligheten i Norge, eller at alt det en gal massemorder står for er noe vi til stadighet må diskutere og ta et oppgjør med.

Lippestads forsøk på eksemplifisering viser problemene man lett roter seg inn når man skal prøve å tolke rasistiske og fascistiske motiver inn i aktuelle politiske debatter i Norge. En svensk historiker, Henrik Arnstad, har forsøkt seg på det samme nylig. Det gikk ikke så bra, som noen vil huske.

Men Johansen og Lippestad mener altså at det nå er behov for å ta en debatt om holdninger. Hvis man skal ta dette på alvor, må man nesten spørre hva de egentlig vil ha debatt om. Hvem er «vi» som har vært redde for å snakke om rasisme og fordommer, og som nå må ta et oppgjør med høyreekstreme holdninger? Og hvorfor er dette relevant nå, i en norsk politisk kontekst?

Johansen understreker at Arbeiderpartiet har vært redde for å bli beskyldt for å slå politisk mynt på 22. juli-tragedien. Det tror jeg nok også at de er. Men sentrale Arbeiderparti-politikere har etter 22. juli kommet med flere utspill av den typen Johansen og Lippestad nå kommer med.

Utspillene kjennetegnes av at man etterlyser at noen tar et oppgjør med rasismen og høyreekstremismen, men man lar det henge i luften hvem disse noen er, eller hva denne rasismen egentlig dreier seg om.

Som Harald Stanghelle skriver i en kommentar til Johansens utspill, er det antagelig slik at ekstreme holdninger møter klarere motstand i offentligheten nå enn tidligere fordi dette tas på større alvor.

Ytringsfriheten er en nødvendig betingelse for det frie ordskifte som både gjør at de ekstreme ytringene slipper til i offentligheten og, som gjør det mulig å imøtegå dem. Civita har derfor konsekvent forsvart denne ytringsfriheten. Derfor har vi også bidratt til en overordnet debatt om rasisme og høyreekstremisme i Norge (vi arrangerte blant annet en seminarrekke høsten 2011 om høyreekstremisme), og vi fortsetter gjerne med slike bidrag.

Men stadige utspill som bare handler om at det er viktig å ta debatten, bringer oss ikke videre.

Hvis Lippestad og Johansen mener denne debatten er så viktig, bør de begynne med å forklare hva de egentlig vil snakke om.

Innlegget er publisert hos Aftenposten 4.7.14.