Ytringsfrihet handler også om juss

I sitt svar til min kritikk av ytringsfrihetsundersøkelsen, gjør Bernard Enjolras og Kari Steen-Johnsen et poeng av at ytringsfrihet handler om mer en juss. Det er selvsagt riktig, men mitt poeng har aldri vært at ytringsfrihet bare handler om juss, men at ytringsfrihet primært handler om juss, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit hos Minerva.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 22. september 2014

Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, rådgiver i Civita.

I sitt svar til min kritikk av ytringsfrihetsundersøkelsen, gjør Bernard Enjolras og Kari Steen-Johnsen et poeng av at ytringsfrihet handler om mer en juss. Det er selvsagt riktig, men mitt poeng har aldri vært at ytringsfrihet bare handler om juss, men at ytringsfrihet primært handler om juss.

Enjolras og Steen-Johnsen forklarer den manglende interessen for folks holdninger til lovregulering slik: ”Å spørre respondenter om noen former for ytringer bør være forbudt ved lov, uten at de har kunnskap om den gjeldende jussen, er det samme som å be dem gjøre en presis normativ vurdering ut fra uklare forutsetninger. ”

Det er en merkelig antagelse. Selvsagt kan jussen på ytringsfrihetsområdet være vanskelig for lekmenn. Høyesteretts domsavsigelser – hvor for eksempel den såkalte rasismeparagrafen er tatt i bruk, og hvor internasjonal juss har spilt en rolle – er ikke enkle å forstå. Men likevel: folk flest vet hva det vil si at noe ”er forbudt ved lov”.

Jeg er enig i at det er interessant å undersøke hvilke holdninger befolkningen har til ytringsfrihet og hvordan befolkningen veier ytringsfrihet opp mot andre verdier, men en slik undersøkelse utelukker ikke juss.

For å beskrive hvor ensporet opptatt jeg angivelig er av juss trekker Enjolras og Steen-Johnsen en parallell til sexkjøp: ”Utfra et slikt resonnement er det for eksempel uinteressant å vite om befolkningen synes at sexkjøp er moralsk akseptabelt, eller om den normative sosiale konteksten har noe å si for befolkningens praksiser angående sexkjøp. Det avgjørende vil være å få vite om befolkningen mener sexkjøp bør forbys ved lov.”

Men igjen: la oss anta en majoritet i befolkningen ikke synes sexkjøp er greit. En undersøkelse som beviser eller avkrefter dette er selvsagt interessant, men undersøkelsen blir enda mer interessant om den i tillegg undersøker hvor høy andel som vil forby sexkjøp.

Enjolras og Steen-Johnsen med flere har levert en interessant rapport. Undersøkelsen gir, som jeg skrev i min opprinnelige kritikk, blant annet mye verdifull informasjon om befolkningens oppfatninger av ytringsfrihet på arbeidsplassen, holdninger til overvåkning og medienes rolle som ytringsfriheten ”infrastruktur”. Rapporten inneholder mye nyttig og god informasjon, men den kunne altså vært mye bedre om man hadde innlemmet jussen og brukt et mer presist språk. Hadde jussen vært innlemmet kunne forskerne hatt et mye sterkere belegg for det de nå påstår: «Samtidig viser også befolkningens normative vurderinger slik de uttrykkes i vår undersøkelse, at lovens aktuelle begrensinger av ytringsfrihet har stor legitimitet.» Poenget er at undersøkelsen nettopp ikke viser dette, med et mulig unntak for blasfemi (der de spør om det bør være «tillatt»).

Hvis man skal undersøke oppslutningen om juridiske begrensninger på ytringsfriheten må man spørre mer presist og bruke juridiske termer. Normalt vil folk hevde at det er ikke ”alt som må være lov (juridisk sett) å si, som man bør si.” Men hvor befolkningen trekker grensene her er vanskelig å vite. Undersøkelsen kan, med en porsjon velvilje, tolkes som at folk er relativt tilbøyelige til å forby visse ytringer, men på grunn av den upresise spørsmålsstillingen kan vi ikke vite noe sikkert om dette.

Vi må skille mellom statlige og sivile sanksjoner på ytringsfriheten. Hva folk mener om de sivile sanksjonene er interessant nok, men det er hva folk mener om de statlige sanksjonene som er mest interessant. Denne undersøkelsen opererer ikke med et presist skille mellom statlige og sivile sanksjoner og det ville derfor være interessant med en ny undersøkelse.

Innlegget er publisert hos Minerva 18.9.14.

Publisert: 10. oktober 2022