Et demokratisk problem
Det er foruroligende at bare et fåtall partimedlemmer bestemmer Stortingets sammensetning. Det burde være i alles interesse å motvirke utviklingen av et oligarki, der en liten politikerelite bestemmer stadig mer, skriver Eirik Løkke i Aftenposten.
Publisert: 19. november 2014
Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.
Folkelig deltagelse både i og utenfor partiene er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for et velfungerende demokrati.
I så måte har det norske demokratiet særlig to utfordringer: For det første blir det stadig færre medlemmer i de politiske partiene, og de færreste av dem er involvert i nominasjonsprosessen.
For det andre er det norske valgsystemet utformet på en måte som gjør at velgerne reelt sett ikke har noen innflytelse over hvilke personer som velges til Stortinget, selv om ordningen forsøker å gi et inntrykk av det motsatte ved å invitere borgerne til å gi personstemme.
Men etter at partiene har satt opp sine nominasjonslister, er det praktisk talt umulig for velgerne å påvirke sammensetningen, ettersom det krever at over halvparten av velgerne gir en personstemme. Det har aldri skjedd.
Partienes lukkede nominasjonsprosesser og velgernes minimale innflytelse gjør at det i realiteten er under to prosent av Norges befolkning som bestemmer hvem som blir medlemmer av landets lovgivende forsamling. Det er en demokratisk utfordring som partiene burde ta med større alvor.
Å innføre en åpnere og mer inkluderende nominasjonsprosess, er antageligvis det viktigste partiene kan gjøre for å motvirke utviklingen.
En typisk fellesnevner for norske partier er at nominasjonsprosessen starter ved at det opprettes en nominasjonskomité som får til oppgave å rekruttere, vurdere og foreslå kandidater. På bakgrunn av nominasjonskomiteens innstilling vil partienes nominasjonsmøter velge kandidatene og den rekkefølge de skal føres opp i.
Men i denne prosessen er det bare et fåtall av partimedlemmene som deltar. Ifølge valgundersøkelsen fra 2005 var det bare én av seks (18 prosent) partimedlemmer som deltok.
Et positivt unntak er Oslo SV, som over lengre tid har praktisert direkte medlemsinnflytelse. Både ved nominasjonen til Stortinget i 2009 og i 2013 hadde alle partimedlemmer anledning til å stemme ved nominasjonen.
Også Oslo Høyre har begynt å åpne sine nominasjonsprosesser. I 2008 vedtok årsmøtet i Oslo Høyre at alle medlemmer skal kunne delta i nominasjonen gjennom å avgi stemme via internett.
Samtidig har Oslo Høyre holdt fast ved ordningen med en nominasjonskomité, som, på selvstendig grunnlag, skal foreslå hvilke kandidater som bør velges. Til slutt velger nominasjonsmøtet hvilke kandidater som skal stå på listen, samt rekkefølgen på dem.
Mens de norske nominasjonsprosessene tradisjonelt har utmerket seg ved å være lukkede, har islandsk politikk markert seg som mer åpen. Flere av de islandske partiene har innført såkalte primærvalg, som er en innledende valgrunde innad i partiene, for å velge de som skal være partiets kandidater i selve valget.
Lengst i å åpne nominasjonsprosessen gikk Selvstendighetspartiet, som inviterte alle til å stemme, uavhengig av om de var medlemmer av partiet eller ikke.
Dagens norske valglov fjernet, etter anbefaling fra Valglovutvalget i 2001 (NOU 2001:03), alle bestemmelser om nominasjoner, noe som innebærer at partiene har anledning til å utforme sine egne nominasjonsordninger.
Det er fornuftig at Stortinget er tilbakeholdent med å lovregulere partinominasjonene, og det er prinsipielt riktig at partiene selv får utforme disse. Men økt involvering fordrer at partiene tør å tenke nytt.
På ett punkt bør likevel valgloven endres, slik at norske velgere får større innflytelse på valget av personer til nasjonalforsamlingen.
I Norge er det, reelt sett, umulig for velgerne å påvirke personvalget, ettersom endringer av valglisten krever at halvparten av velgerne + 1 gjør samme endring, noe som aldri noensinne har skjedd.
I Finland har velgerne veldig stor makt, ettersom det utelukkende er velgerne, og ikke partiene, som bestemmer personsammensetningen.
En mellomvariant er den svenske modellen, der en kandidat må ha minst åtte prosent av sitt partis totale stemmetall i en valgkrets som personstemmer for at det skal endre rekkefølgen på partilisten.
Ble en slik bestemmelse innført i Norge, ville det gitt norske velgere anledning til å påvirke personsammensetningen på Stortinget, noe en nylig publisert rapport fra Institutt for samfunnsforskning («Personvalg ved Stortingsvalg») illustrerer.
Kommunalminister Jan Tore Sanner (H) har uttalt at han er åpen for å endre valgloven i retning av større velgerinnflytelse. Det er svært gledelig, men spørsmålet er hvordan de andre partiene stiller seg til mindre kontroll.
Det er liten grunn til å overdrive utfordringene for det norske demokratiet. Samtidig er det foruroligende at bare et fåtall partimedlemmer bestemmer Stortingets sammensetning. Det burde være i alles interesse å motvirke utviklingen av et oligarki, der en liten politikerelite bestemmer stadig mer.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 19.11.14. Se også:
Civita-notat nr.12 2014: Et blikk på valgordningen, nominasjonen og deltakelsen i norske partier
Det norske samfunnet preges av høy tillit, relativt høy valgdeltakelse og gode muligheter for å påvirke politiske prosesser. Likevel er det noen tegn som er foruroligende, og som potensielt kan svekke den demokratiske legitimiteten.
Ett av dem er at antallet partimedlemmer har sunket de siste 30 årene, samtidig som partiene har opprettholdt sin sterke innflytelse over nominasjonene og dermed valget av personer til folkevalgte forsamlinger. Det er også bekymringsfullt at velgerne ved stortingsvalg ikke har noen reell innflytelse på hvilke personer som skal velges, og at ledelsen i partiene velges av en svært eksklusiv partielite.
I Norge bestemmer partimedlemmene svært mye, allerede før folket får uttrykke sin mening i valg. Det gjør den norske nedgangen i medlemskap ekstra betenkelig.
Dette notatet diskuterer tre forhold ved den demokratiske deltakelsen:
1) Partinominasjonene forut for valg.
2) Velgernes innflytelse ved valg.
3) Partimedlemmenes valg av partiledelse.
Last ned og les notatet her: Civita-notat_12_2014
Relatert
Europaunionen blir stadig tettere fordi alternativet skremmer
Fem punkter om Venezuela
InternasjonaltTotalitære og autoritære regimer
Jeg tror USAs demokrati vil overleve Trump
Forvaltningens evne til å gjennomføre: Rettsliggjøring uten realisme
En julefortelling
