Gratulerer med dagen
Arbeiderbevegelsen har i mange tiår brukt 1. mai til å kjempe for kortere arbeidsdager. Det har man oppnådd, men fremover må parolene ta høyde for at vi totalt sett er nødt til å arbeide mer, skriver Mathilde Fasting hos Minerva.
Publisert: 1. mai 2015
Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.
Arbeiderbevegelsen har i mange tiår brukt 1. mai til å kjempe for kortere arbeidsdager. Det har man oppnådd, men fremover må parolene ta høyde for at vi totalt sett er nødt til å arbeide mer.
Vi vil de neste tiårene få langt flere pensjonister enn yrkesaktive. Skatteinntektene vil gå ned, og utgiftene på statsbudsjettet vil gå opp. En av løsningene for bedre budsjettbalanse er en større samlet arbeidsinnsats.
Antall timer vi i snitt arbeider per sysselsatt har sunket fra litt under 2 500 timer per år i 1930 til rundt 1 430 timer i dag. Utfordringene fremover vil være hvordan vi klarer å kombinere et ønske om en større samlet arbeidsinnsats med et ønske om mer fritid. Svaret kan ligge i mer fleksibilitet og bedre muligheter til kombinere arbeid og ulike stønader og pensjoner.
Vi vil, som en følge av at lønnsnivået er høyt, også i fremtiden sannsynligvis være opptatt av å ta ut noe av velstandsøkningen i fritid i stedet for høyere lønn. Siden 1930-tallet kan vi konstatere at arbeidstiden har gått ned. Det er blitt lengre ferier. Antall dager som er normale arbeidsdager og lengden på en arbeidsdag og en arbeidsuke, er redusert. I tillegg arbeider mange deltid. Arbeid er gradvis erstattet av fritid.
Ønsket om mer fritid trenger ikke ha sammenheng med mindre arbeidstid. Større fleksibilitet i når og hvor man arbeider kan være like attraktivt som mer fritid. Derfor tror jeg at arbeidstiden fremover vil bli mer fleksibel: Flere vil arbeide i vaktsystemer eller turnuser, og en felles fridag i uken for alle nordmenn kan med tiden være en saga blott. Fleksibiliteten vil også bli større i alle yrker og på arbeidsplasser som på ulike måter kan bruke teknologi som frigjør arbeidstakeren fra ett fysisk arbeidssted. Det er fullt mulig at dette også vil gjelde arbeidstakere som vi i dag ikke ser for oss har denne muligheten.
Fremover vet vi at det blir flere pensjonister per yrkesaktiv, og det vil isolert sett føre til et større press på velferdsordningene våre, fordi velferdsordningene er bygget på arbeidslinjen (at flest mulig arbeider og betaler skatt). En av løsningene er at vi må arbeide litt mer i snitt. Samtidig må vi også arbeide for at flere inkluderes i arbeidslivet. Det kan gjøres gjennom et godt lovverk som sørger for at flest mulig slipper til og får arbeidet mest mulig produktivt. Det kan også gjøres ved at velferdsordningene utformes slik at de stimulerer til arbeid, gjerne slik at kombinasjoner av arbeid og pensjon eller trygd blir en god mulighet for flere.
1. mai har ikke utspilt sin rolle, men fremover kan arbeidslivets parter tenke gjennom hvordan lovverket bør være for dem som ikke er organisert. Det vil, uansett verveinnsats, være mange som ikke er organisert. De har kun lovverket å forholde seg til. Det bør være best mulig. Dessuten kan vi bygge videre på at vi ved norske arbeidsplasser har stor grad av medbestemmelse på jobb. Det er gjerne flate strukturer og mye autonomi. Det er også en stor fordel at vi i Norge har rimelige og lydhøre arbeidsgivere. Og selv om vi har høyt sykefravær, selv når man kontrollerer for mange sysselsatte og mange kvinner i arbeidslivet, er ikke arbeidslivet i Norge brutalisert. En større grad av kombinasjonsmuligheter mellom trygd og arbeid, eller pensjon og arbeid, er veien å gå.
1. mai-parolen «Arbeid for alle» er et godt utgangspunkt. Det er arbeidskraften vi skal leve av i fremtiden. Nåverdien av den utgjør over 80 prosent av vår nasjonalformue. Derfor er det viktig at vi har reguleringer i arbeidslivet som legger til rette for at denne arbeidskraften kan benyttes på en best mulig måte.
Innlegget er publisert hos Minerva 1.5.15.
Relatert
Deltidsarbeid og overtid i EØS
EU-domstolen har i en konkret sak kommet til at arbeid i en deltidsstilling ut over avtalt deltid, skal kompenseres som overtid. Dommen har vakt begeistring i fagbevegelsen, mens arbeidsgiversiden er alarmert. Dersom dommen må sies å ha mangler, er det noe myndighetene kan gjøre med det?
Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger
Finnes det en bærekraftig innvandringspolitikk?
Universell tannhelsetjeneste er feil
EØS og et ‘rent internt forhold’ – et eksempel
EØS-avtalen er en avtale mellom EU-statene, EU selv og tre av EFTA-statene. Den binder avtalepartene, men også medlemsstatenes borgere og foretak har rettigheter og plikter etter avtalen. En rettstvist må imidlertid ha et grenseoverskridende aspekt før EØS-reglene får virkning. Bemanningsforetaks virksomhet i Norge kan illustrere forholdet.
