Demokrati

Stryk den som ikke passer

Man kan kumulere, men ikke stryke kandidater ved årets kommunevalg. Det hevdes at stryking skremmer folk fra å stå på listene, og går særlig utover kvinner og innvandrere, skriver Bård Larsen i VG.

Bård Larsen

Publisert: 17. juli 2015

Av Bård Larsen, historiker i Civita

Man kan kumulere, men ikke stryke kandidater ved årets kommunevalg. Det hevdes at stryking skremmer folk fra å stå på listene, og går særlig utover kvinner og innvandrere. Vi kan ikke svekke demokratiet bare fordi valgresultater ikke blir som ønsket.

I 2010 foreslo Høyre, med støtte fra SV, Venstre og Fremskrittspartiet å gjeninnføre strykingsadgang ved kommunevalg. Forslaget ble nedstemt i Stortinget av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Særlig blant Arbeiderpartiets listekandidater og tillitsvalgte er motstanden mot strykadgangen stor. Man kan altså heie frem de man liker særlig godt, mens de man ikke liker, har immunitet mot velgernes meninger. Vi lever så visst i raushetens tid.

Det moralske sunnhetsministerium

Da arbeiderne gjorde opprør i det gamle DDR-regimet i 1953, ble partileder Walter Ulbricht vonbroten over at folket hadde «misbrukt regjeringens tillit». DDRs huspoet, Bertolt Brecht, som kunne ta seg visse friheter, repliserte at hvis det var slik å forstå, kunne jo Ulbricht oppløse folket og velge seg et nytt.

Nå er det veldig langt fra DDR til det liberaldemokratiske Norge. Disputten mellom Ulbricht og Brecht er derfor ment som en komisk anekdote over oppdragerånden.

For den står ganske sterkt i Norge.

Det er fristende for politikere å blande seg inn i sivilsamfunnets holdninger. Særlig på «venstresiden» er grunntonen at valg den enkelte måtte foreta, kan være skadelige og lite formålstjenlig. Det gjelder å «dytte» i riktig retning, slik at folks valg i større grad er i overensstemmelse med den forestilte allmennviljen.

Senterpartileder Liv Signe Navarsete har sågar tatt til orde for tvungen kvotering av kvinner på valglistene..

Motivasjonen bak å hindre strykmulighet virker først og fremst å være tuftet på ønsket om å begrense skadene av folkemeningen.

Argumentet om at fjerning av strykmulighet gir kvinner og innvandrere et særlig vern er tynt begrunnet – og ganske fordomsfullt.

For det første tas det for gitt at det er kjønn eller etnisitet, og ikke politiske eller personlige (det er tross alt lokalvalg dette dreier seg om) preferanser som er avgjørende for strykinger. Det vitner om en a priori mangel på tillit til befolkningen, foruten å bevege argumentene inn i det samme kjønns- og etnisitets-bias man forsøker å unngå. For selv om det er åpenbart at folk også kan stemme fordomsfullt, er det selvsagt også mulig at både kvinner og innvandrere strykes på bakgrunn av personlige egenskaper og politiske holdninger.

Mangler begrunnelse

En rapport fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) i 2009 viser at strykinger gikk lite utover kvinnelige kandidater den gang stryk var mulig, mens det var en liten tendens til at innvandrere ble strøket. Men dette oppveies for en stor del av at mange også kumulerer innvandrere.

Etter at stemmene ved kommunevalget i 2011 Oslo var talt opp, viste det seg at 11 av 20 av Arbeiderpartiets bystyremedlemmer hadde innvandrerbakgrunn. Det er selvsagt ikke noe galt i høy innvandrerepresentasjon, men samtidig tyder tallene på kampanjestemming. Valgforsker Tor Bjørklund uttalte til Nettavisen i 2011 at innvandrere systematisk stemmer opp sine egne.

Den samme tendensen så vi ved kommunevalget i 2007. Da uttalte Vebjørn Aalandslid i Statistisk sentralbyrå at «mens nordmenn i byene kumulerer i mindre grad, kumulerer stadig flere innvandrere, i enkelte bydeler gjør over en tredel av befolkningen det.»

Generelt må man kunne hevde at kampanjestemming som fenomen ikke blir mindre problematisk ved at velgerne nektes mulighet til å motvirke den.

En annen sak fra kommunevalget i 2007 illustrerer dette. Under valgkampen i Oslo ble Høyres Toril Fiskerstrand sterkt kritisert etter at hun kom med negative uttalelser om innvandrere. Det resulterte i at hun ble kumulert inn i Oslo bystyre av mange som sympatiserte med uttalelsene hennes, særlig gjennom såkalte «slengere» (dvs. stemmer fra folk som stemte på andre partier), mens de som var uenige med henne, ikke fikk mulighet til å stryke henne.

Demokratiske prinsipper?

For å se litt mer prinsipielt på det: Er det politikernes ansvar å påse at befolkningen ikke har valgteknisk mulighet til å bruke sin stemmerett fordomsfullt? I så fall påtar de seg en sysifosoppgave. Fordommer kommer i mange varianter og kulører og er spredt over hele den politiske skalaen. Og det er usikkert om man i et liberalt samfunn kan anse begrensninger av valgsystemet – med den hensikt å skadebegrense folks holdninger – for å ligge innenfor politikkens mandat.

I og med at data langt på vei tilbakeviser at strykmulighet ved kommunevalg i sum går særlig utover kvinner og innvandrere, er det primært de politiske partiene selv som har noe å frykte i at velgerne stryker kandidater. Det blir altså hevdet at mange opplever det tøft å bli strøket, og at dette gjør det vanskelig å få folk til å stille på listene. Men er det rimelig grunn til å tro fullt og helt på partiene når de hevder dette, eller kan det være at partiene vil ha definisjonsmakten alene?

En annen sak er om vi virkelig vil ha tynnhudede politikere som opplever det som krenkende å ikke være godt likt av alle velgere? Det kan være tøft å være politiker. Men akkurat denne tøffheten – å tåle velgernes dom på valgdagen – er tross alt helt grunnleggende for demokratiet. Våre folkevalgte skal gjennom en utvelgelsesprosess hvor velgerne, og ikke bare partienes organer, gir uttrykk for hva de mener om kandidaten. Ikke bare gli ubemerket inn i representative organer. Det er som kjent ingen menneskerett å bli valgt inn i styre og stell uten motstand.

Det er vi, altså borgerne, som gjennom representative systemer tillater myndighetene å begrense vår handlefrihet i noen grad. Frihet til å kunne bestemme hvem vi ikke ønsker som forvaltere av denne delegeringen er altså like avgjørende som hvem vi ønsker.

Innlegget er publisert i VG fredag 17. juli 2015.