TTIP og Tisa er demokratisk forankret
Internasjonale forhandlinger på vegne av stater foregår ikke i noen spesiell form for hemmelighet, men med basis i politiske vedtak, som iverksettes av de enkelte statenes regjeringer, skriver Jan Erik Grindheim i Klassekampen, i et svar til Attacs Petter Slaatrem Titland.
Publisert: 17. oktober 2015
Av Jan Erik Grindheim, statsviter i Civita og leder av Europabevegelsen.
I Klassekampen 7. oktober hadde jeg et innlegg om demonstrasjonen mot handelsavtalene Tisa og TTIP, som Attac Norge, Nei til EU, Fagforbundet, Rødt, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet stod bak i Oslo lørdag 10. oktober. I min artikkel spurte jeg om aksjonistene egentlig vet hva de demonstrerer mot.
I sitt svar hevder Attac-leder Petter Slaatrem Titland at partiene over ikke var med på demonstrasjonen, men støttet den. At han dissosierer seg fra de tre politiske partiene, er interessant. Ikke bare fordi de ifølge Nei til EU var medarrangør, men fordi det ikke er noen reell politisk debatt om internasjonale handelsavtaler i Norge.
Titland har rett i at en av de få norske politikerne som har engasjert seg i dette spørsmålet, er Senterpartiets Liv Signe Navarsete. Utfordringen fra et demokratisk ståsted, er at hun ikke møter motstand fra dem som er positivt innstilt til disse avtalene. Derved står vi i fare for at politiske beslutninger tas på sviktende grunnlag.
Partienes rolle er viktig, fordi det er i de politisk representative organene at vedtak om internasjonale handels- og investeringsavtaler som Tisa og TTIP tas. Det er her forhandlingene er demokratisk forankret. Dette mener jeg at demonstrantene og Titland underkommuniserer. Internasjonale forhandlinger på vegne av stater foregår ikke i noen spesiell form for hemmelighet, men med basis i politiske vedtak, som iverksettes av de enkelte statenes regjeringer.
Dette har vi ikke minst sett gjennom TTIP-forhandlingene, hvor forhandlerne har vært i kontinuerlig kontakt med politikerne i EUs regjeringer, Europaparlamentet og Den amerikanske kongressen, som til syvende og sist er de som gir Europakommisjonen og Obama-administrasjonen autoritet til å stå for selve forhandlingene.
Mitt grunnsyn er at de regjeringene som forhandler om disse avtalene på vegne av sine representative politisk lovgivende forsamlinger, har en grunnleggende interesse i å skape en bedre verden og bedre samfunn for sine velgere. De ser behov for endringer i nasjonalstatlig og internasjonal lovgivning i en tid med store endringer i den globale konteksten. Disse endringene er Titland og Attac imot. Det er selvsagt legitimt i et demokrati, men å underkjenne fakta fra FN-organisasjonen UNCTAD og surveyundersøkelser som går mot det Titland og Attac måtte mene, er ikke mye demokratisk.
Å påstå at spørsmålet i surveyundersøkelsen fra Eurobarometeret «Er du positiv til en handels- og investeringsavtale mellom EU og USA» ikke har noe med TTIP å gjøre, er veldig spesielt. At Titland avviser at svarene fra Eurobarometeret er «et godt grunnlag for å vurdere folks kunnskap og støtte til et makkverk som TTIP», borger vel heller ikke for muligheten til å føre en seriøs debatt om dette temaet.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 17.10.15.
Relatert
USA mot EU – Monroe mot Mercosur
Er EUs tollunion alene, noe for Norge?
Frihandel er handel mellom land i et område uten toll eller kvantitative restriksjoner. Slike land kan også danne en tollunion, det vil si å ha en felles handelspolitikk. Toll er dessverre aktuelt igjen på grunn av America First-politikken. Spørsmålet i overskriften skyldes EUs beskyttelsestiltak etter EØS-avtalen mot norsk og islandsk eksport av ferrolegeringer til EU.
Norske produsenter tjener på EUs tiltak
EU beskytter seg mot norsk eksport
EU har vedtatt handelspolitiske beskyttelsestiltak mot import av ferrolegeringer. Dette omfatter også Norge og Island. Regjeringens anstrengelser for å unngå dette i EØS-samarbeidet førte ikke frem. Situasjonen kan illustrere et aspekt ved EØS-avtalen, som mange ikke har vært oppmerksom på.
EU ut av fryseboksen
