Merkelapper med innhold

Publisert: 1. oktober 2016

Forleden omtalte jeg Senterpartiet som vårt mest nasjonalistiske og nasjonalkonservative parti. Det har fått enkelte, blant annet Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen, til å reagere. Han mener jeg klistrer «merkelapper» på Senterpartiet, og at hensikten er at disse merkelappene skal gi assosiasjoner til «fremmedfiendtlig høyrenasjonalisme».

Dette har ikke vært min hensikt. For snart to måneder siden skrev jeg en blogg (clemet.blogg.no) om nasjonalismen i Europa, og jeg skrev senere en artikkel i Morgenbladet om det samme uten at noen reagerte, kanskje fordi resonnementet da sto i en sammenheng: Jeg forsøkte å analysere nasjonalismens fremvekst i Europa og drøfte om vi ser noen tilsvarende strømninger i Norge.

Jeg vet ikke hva man skal kalle disse strømningene, hvis man ikke kan bruke begreper som «nasjonalisme» og «nasjonalkonservatisme». Jeg forstår at begrepene kan gi assosiasjoner og ha konnotasjoner som vi ikke liker, men primærbetydningen er tross alt enkel: En nasjonalkonservativ vil gjerne bestemme mer over og i eget land og altså ha større grad av nasjonal selvråderett, samtidig som han gjerne er opptatt av nasjonal kultur og identitet.

De nasjonalkonservative partiene og bevegelsene i Europa er svært forskjellige, men har også noen felles trekk som går igjen:

De er ofte negative til globalisering og frihandel og ønsker mer proteksjonisme.
De er ofte negative til europeisk integrasjon og til EU.
De er ofte skeptiske til innvandring og vil føre en streng innvandrings- og integreringspolitikk.
De er ofte tilhengere av tradisjonelle familieverdier og er konservative i mange sosiale spørsmål.
De ønsker seg ofte mer direkte demokrati, dvs. flere folkeavstemninger.
De dyrker nasjonale særtrekk og det de mener er den nasjonale kultur og identitet.

Skal man vurdere hvilket parti i Norge som i største grad deler disse fellestrekkene, så er det, etter min oppfatning, Senterpartiet – uten tvil.

Braanen virker særlig forbauset over at jeg har antydet at det også er Senterpartiet som har den strengeste innvandringspolitikken i Norge. Det skyldes at Senterpartiet både ønsker en streng asylinnvandringspolitikk og skroting av EØS-avtalen og dermed den frie arbeidsinnvandringen i Europa. Så lenge EØS-avtalen eksisterer vil Senterpartiet vurdere en regulering av arbeidsinnvandringen innenfor EØS (unntatt Norden) – og partiet vil i tillegg ha en permanent, nasjonal grensekontroll. SV og Senterpartiet er de eneste partiene som kan oppvise denne kombinasjonen, men SV har tross alt en noe mer liberal asylinnvandringspolitikk.

Dette betyr ikke at Senterpartiet er «fremmedfiendtlig» eller fører en fremmedfiendtlig retorikk – men det har jeg heller aldri påstått.

Innlegget var publisert i Klassekampen lørdag 1. oktober 2016.