Populisme

Debatten om niqab handler om mer enn hodeplagg

Høstens debatt om religion og niqab handler om mer enn hodeplagg – den lukter populisme lang vei. Torkel Brekke i VG.

Publisert: 7. oktober 2016

De siste ukene har sentrale politikere fra Arbeiderpartiet og SV tatt til orde for en langt tøffere linje mot religiøse organisasjoner og grupper i Norge. Både Jan Bøhler og Jonas Gahr Støre vil ha forbud mot niqab i skolen.

Men det handler om langt mer enn hodeplagg. Det er enighet på Stortinget om å stramme inn regler for finansiering av tros- og livssynssamfunn. Bård Vegard Solhjell og Ketil Raknes vil sette langt tøffere vilkår for utøvelse av religion i Norge (VG 19.09 ).

Frir til velgerne

Høstens debatt lukter populisme. Partier og politikere ser at religion, spesielt islam, er et tema de må eie for å vinne velgere. Sett i en global kontekst er utspillene også helt i tråd med tidsånden. De grundigste samfunnsvitenskapelige analysene av religion de siste årene, har pekt på to store trender som er relevante for å forstå den norske debatten .

For det første ser vi at stater i hele verden innfører stadig flere reguleringer på feltet religion. Noen av reguleringene er positive i den forstand at dominerende majoritetsreligioner får enda flere privilegier. Likhetsidealer må vike. Andre reguleringer er negative ved at religiøse aktiviteter eller symboler forbys eller begrenses. Frihetsidealer smuldrer bort. Disse trendene er best kartlagt av Jonathan Fox, blant annet i boken PoliticalSecularism – Religion and the State fra 2015.

For det andre ser vi at konkurransen mellom religiøse og sekulære livvsyn hardner til de fleste steder i verden. Dette har blant annet sammenheng med at sekularister stadig oftere snakker om religion som et problem, gjerne et sikkerhetsproblem, mens religiøse mennesker stadig oftere ser sekularisme som en undertrykkende idelogi og praksis. Ingen av perspektivene er særlig nyanserte eller konstruktive. Og verken religioner eller sekularismer kan gi oss et nøytralt ståsted vi kan bruke for å forstå verden. Det hjelper ikke med store ord om sekularisme som sentral norsk verdi siden opplysningstiden, som Solhjell og Raknes tilbyr. Slike utspill fordreier historien og banaliserer samtidens utfordringer.

Politikerne vil være i forkant

Den økende trangen til å regulere religion har en rekke uforutsette konsekvenser. Noen av dem er beskrevet av Brian J. Grim og Roger Finke i boken The Price of Freedom Denied fra 2011. Statlige reguleringer – og forslag om slike – inngår i samspill med holdninger og handlinger i samfunnet. Tøffere reguleringer av minoritetsreligioner, slik mange ber om, oppfattes ofte som legitimering av intoleranse.

Men virkningen går begge veier. Med økende intoleranse i samfunnet forsterkes gjerne ønsket hos politikere om å vise at de er i forkant ved å lage reguleringer. Vekselvirkning kan raskt føre til mindre frihet og likhet – også i et velordnet land som Norge. Disse sammenhengene er kjernen i Grim og Finkes bok, og de støttes av store mengder data fra hele verden. Statlig innblanding har en rekke andre konsekvenser også. Jeg har forsøkt å forklare noen av dem i bokenFaithonomics – Religion and the Free Market, som ble utgitt for et par uker siden.

Kanskje vi bare må ta eventuelle negative konsekvenser med på kjøpet fordi tøffe reguleringer er nødvendig? Det ser ut til å være en antagelse i debatten at mennesker med sterk religiøs tro, og spesielt de som bringer den ut i det offentlige rom, utgjør et problem.

Er det slik? Hvis vi ser på den betydelige forskningen om forholdet mellom religiøs tro og holdninger, er resulatetene ofte det motsatte av det mange ser ut til å tro. Amerikanske sosialpsykologer oppdaget på 1960-tallet en klar sammenheng mellom høy grad av religiøs aktivitet og lav grad av fordommer. Senere er denne sammenhengen studert andre steder. Hvis vi ser på data om norske velgere fra Valgundersøkelsene, får vi et blandet bilde, hvor religiøst aktive personer i Norge er noe mindre negative til innvandrere, enn personer med litt religiøs deltagelse. Det store bildet kan tyde på at de minst og mest religiøst aktive har færrest fordommer mot mennesker som er annerledes. De såkalte mørkemennene finnes altså i hovedsak i hodet til journalister og politikere.

Frps dramatikk

Det er lett å forstå Aps og SVs ønske om å konkurrere med Frp om velgere. Frp har over mange år dyrket fram dramatisk retorikk om religion, og har klart å stjele mye av kristen-Norge fra Krf. For Ap har kirken alltid vært en for alvorlig sak til at den kan overlates til teologer, som Gudmund Hernes sa da han var kirkeminister.

Den norske ordningen med statskirke og skattefinansiering av tros- og livssynssamfunn har lenge sikret politisk kontroll. Høstens debatt forteller at feltet er i rask endring, og kulturminster Linda Hoftsad Helleland har varslet at man ønsker bred debatt om ny politikk på området. Men ansvarlig politikk krever at man analyserer de betydelige negative konsekvensene som forskjellige typer regulering av religion kan ha. Det krever også en ordentlig analyse av de store trendene både i Norge og i verden forøvrig. Det er lite som tyder på at de toneangivende politikerne i høstens debatt har gjort den jobben.

Innlegget var publisert i VG onsdag 5. oktober 2016.