Handel

Den inkluderende globaliseringsutfordringen

Norges frihandelspolitikk har vært avgjørende for landets velstandsutvikling.

Publisert: 30. september 2017

I globaliseringsdebatten er et av gjennomgangstemaene balansen mellom globaliseringens oppfattede gevinster og ulemper. Globalisering er utvilsomt en drivkraft for omstilling som bidrar til at noen arbeidsplasser blir nedlagt, samtidig som nye arbeidsplasser vokser frem. Men, når vi forsøker å danne oss et realistisk bilde av balansen mellom nedlagte og nyetablerte arbeidsplasser gir internasjonal forskning et entydig svar: Globaliseringen skaper flere arbeidsplasser enn den fjerner.

For Norge har internasjonal økonomisk integrasjon aldri utgjort noen reell trussel mot verdiskaping og arbeidsplasser, snarere tvert imot. Norges frihandelspolitikk har vært av helt avgjørende betydning for landets økonomiske utvikling og velstandsutvikling.

Det er samtidig en politisk realitet at ulempene og kostnadene forbundet med omstillinger, enten de skyldes økt konkurranse gjennom internasjonal handel eller teknologisk utvikling, ofte er langt mer geografisk og næringsmessig konsentrerte enn gevinstene fra globaliseringen. De som blir midlertidig arbeidsledige er lett synlige, mens alle forbrukerne som tjener på frihandelen, samt de som får nye og bedre betalte jobber rundt omkring i landet gjennom nyskaping og ekspansjon, er langt mindre synlige. Globaliseringens tapere får derfor lettere oppmerksomhet i mediene og har lettere for å øve politisk press for sin sak, sammenlignet med globaliseringens vinnere.

Dette illustrerer en årsak til at proteksjonistisk argumentasjon kan få asymmetrisk politisk gjennomslag. Dessuten må vi huske på at interessegrupper naturlig nok ikke bare handler om arbeidstakere, men også arbeidsgivere og bedriftseiere. Som Richard Baldwin og Frederic Robert-Nicoud har påvist i en empirisk studie fra 2007 er det liten tvil om at storparten av alle proteksjonistiske tiltak gjennomført i rike land har handlet om å beskytte etablerte bedrifter og næringer som opplever nedgang i omsetning og verdiskaping.

Samtidig påviste de at nettopp slike etablerte bedrifter og næringer i nedgang, karakterisert ved mye sunk cost og liten evne til å omstille seg til noe nytt, har sterkest insentiver for å drive politisk påvirkningsarbeid, eller lobbying. Resultatet er at taperne oppnår mest beskyttelse, fordi taperne driver mest lobbying. Kostnaden for samfunnet som følge av såkalt asymmetrisk lobbying er imidlertid høy: ressurser bindes i lavproduktive virksomheter, hvilket hemmer produktivitetsveksten og grunnlaget for fremvekst av nye og mer produktive virksomheter og arbeidsplasser.

Den beskrevne tendensen til å beskytte tapere på kontraproduktive måter sier noe vesentlig om hvor viktig det er å fremme frihandel som en fellesinteresse for hele samfunnet, og hvorfor det er så viktig å skape gode rammer for drøfting av handelsspørsmål som sikrer at samfunnets fellesinteresse faktisk blir hørt. Men dette er sannsynligvis heller ikke tilstrekkelig for å skape bred forståelse og støtte for en politikk for utvidet frihandel og friere økonomisk integrasjon, i tråd med hva som er i samfunnets langsiktige fellesinteresse. I tillegg er det helt nødvendig å hjelpe de som taper på kort sikt til å bli vinnere på lengre sikt.

I en tid kjennetegnet ved tiltagende digitalisering og automatisering, samtidig som globaliseringsdrevne endringer i den internasjonale arbeidsdelingen skjer raskere enn tidligere, blir det stadig viktigere å sikre at globaliseringens gevinster kommer hele befolkningen til gode. Hvor viktig dette er får vi et bilde av når vi registrerer de negative holdningene til globalisering som vi typisk finner i land som har mislyktes med å fordele globaliseringens gevinster bredt, som i USA og i Italia.

Situasjonen er annerledes i land som har lyktes bedre, som de nordiske landene, Tyskland, Nederland og Sveits. Moralen er at kampen for internasjonal frihandel er betinget av at vi lykkes med å gjøre omstillingen for de som berøres negativt på kort sikt til en motiverende overgang til noe nytt og bedre på sikt. Frihandel gir så store gevinster for storsamfunnet at det ville være en politisk fallitterklæring å frarøve de som rammes på kort sikt muligheten til å kvalifisere seg til nye jobber og se fremtiden positivt i møte.

Det krever fremfor alt tre ting. For det første trengs en vesentlig forsterket innsats på yrkesfag, fagutdanning og lærlingordninger, på en måte som både bidrar til å imøtekomme næringslivets behov bedre, og som bidrar til redusere frafallet i det videregående utdanningsløpet.

For det andre en aktiv arbeidsmarkedspolitikk som tilbyr nye muligheter til kunnskaps- og kompetanseutvikling som kvalifiserer de som berøres negativt til å søke nye jobber og karrierer, med en god fremtidig inntektsutvikling i sikte.

For det tredje trengs en samlet økonomisk politikk som styrker det verdiskapende entreprenørskapet som kilde til at økonomien kontinuerlig tilføres en strøm av nye arbeidsplasser, spesielt i nye gründervirksomheter og unge innovative bedrifter som vokser raskt. Uten entreprenørskapskomponenten risikerer vi at den samfunnsmessige avkastningen på den aktive utdannings- og arbeidsmarkedspolitikken blir unødvendig lav. Vi må derfor tenke både tilbud og etterspørsel for å lykkes med produktiv omstilling.

Et fremtidsrettet argument for utvidet frihandel og en åpnere verdensøkonomi trenger å bli ledsaget av et tvillingargument for inkluderende vekst og et samfunn som gir muligheter for alle. Norsk økonomi og norske arbeidsplasser trenger begge deler. Og motsatt: Det siste vi trenger er å sette globaliseringen i revers og demontere EØS-avtalen.

Innlegget stod på trykk i Dagsavisen 29.9.17.