Demokrati

Det liberale demokratiet er mer enn flertallsmakt

Selv diktaturer avholder valg. Men vil vi bevare et liberalt demokrati, må vi som borgere også engasjere oss mellom valgene og utenfor ekkokamrene. Kristin Clemet i Aftenposten.

Kristin Clemet

Publisert: 17. april 2018

På nettstedet Ung.no, som er myndighetenesinformasjonskanal for ungdom, drevet av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, kan vi lese hva «demokrati» betyr: «Demokrati betyr kort og godt folkestyre. Det vil si at det er flertallet som bestemmer.»

Det står også noe om blant annet direkte demokrati og representativt demokrati. Men det står lite om det liberale demokratiet.

Det burde ha stått mer. Det liberale demokratiet, som vi har vent oss til i Norge, dreier seg nemlig om noe langt mer enn at flertallet bestemmer.

Når vi snakker om trusler mot det liberale demokratiet i dag, snakker vi ikke først og fremst om faren for diktatur. Vi tror heller ikke at demokratiet bryter sammen med et brak. Det vi snakker om, er langsomme og nesten umerkelige prosesser, som gradvis begrenser demokratiet og gjør flertallsmakten sterkere. I Ungarn har Viktor Orbán og hans parti Fidesz nylig gjort et brakvalg. De vant et stort flertall, men kommer til å bruke det til å undergrave det liberale demokratiet enda mer. Og Orbán innrømmer det selv: Han er ikke lenger tilhenger av et liberalt demokrati, men av et «illiberalt demokrati».

Et liberalt demokrati tar ikke hensyn bare til flertallet, og det tillater ikke at flertallet bestemmer hva som helst. Et liberalt demokrati innebærer også at mindretallet beskyttes, og at vi har visse grunnleggende rettigheter som ingen kan ta fra oss. I et liberalt demokrati er det rettsstatsprosedyrer, dvs. at også flertallet må forholde seg til at makten er delt. Selv ikke et flertall på Stortinget kan gripe inn i domstolenes saksbehandling eller bestemme hva faglig uavhengige institusjoner skal mene, og det kan heller ikke kneble mediene eller nekte mennesker å organisere seg. Institusjonene rammer inn og verner demokratiet.

I land som Ungarn, Polen, Tyrkia, Venezuela og Russland er det annerledes. Der avholdes valg (med eller uten juks), men flertallet bruker makten sin til å innsnevre demokratiet. De påstår at de handler på vegne av folket mot eliten eller mot fiender av folket i inn- og utland. Det er folket mot folkets fiender – som om folket bare har én mening eller én vilje. Etter Brexit, der 51 prosent stemte for å forlate den europeiske union, uttalte UKIP-leder Nigel Farage at «the real people» hadde talt. 49 prosent av folket var altså ikke helt «real», bare fordi de hadde en annen mening.

I et liberalt demokrati anerkjennes det at mennesker har ulike mål, moral og verdier, og at det hverken er nødvendig eller ønskelig at alle blir enige. I et liberalt demokrati anses det verdifullt at det finnes et mangfold av interesser, meninger og levesett, og at vi legger til rette for at vi kan leve ulike liv. Det som er viktig, er at vi greier å håndtere uenighet og konflikter på en sivilisert måte og inngå kompromisser når det er nødvendig. Når samfunnet blir så polarisert at folk ikke tåler å se eller høre mennesker som har et annet syn, og i stedet tyr til stadig sterkere retorikk, blir dette vanskelig. Det er dette vi ser tegn til i USA. Der er splittelsen nå så sterk at politikerne har problemer med å samarbeide, mens folk flytter til bestemte strøk for å slippe å møte dem de er uenig med.

I et liberalt demokrati er det heller ikke noe mål at flest mulig avgjørelser tas av folkevalgte organer. Et sterkt og mangfoldig sivilsamfunn, en velfungerende markedsøkonomi og personlig frihet til å gjøre egne valg er også viktige bestanddeler i et demokrati. Noen avgjørelser må tas i fellesskap, men det gjelder ikke alle. Og det er ingen garanti for at kvaliteten på beslutningene blir bedre av at politikerne tar dem enn av at vi tar dem selv. Også politikere kan ha dårlig moral, dårlig skjønn og mangle den kunnskap som trengs for å fatte gode beslutninger.

Er det noe ved Norge som tyder på at det liberale demokratiet er truet her?

At det er «truet» er for sterkt sagt. Alle partier som er representert på Stortinget, unntatt Rødt, er tilhengere av et liberalt demokrati. Men noen av de fenomenene som truer det liberale demokratiet i enkelte andre land, er også til stede her.

Det er flere som har en populistisk agenda, både til høyre og venstre i politikken. Det underliggende temaet kan være innvandring, EU-motstand, sentralisering eller økonomiske forskjeller, men retorikken er den samme: Det er folket mot en, i hvert fall i moralsk forstand, mer eller mindre korrupt elite. Og med populismen følger gjerne en mer polariserende retorikk, siden det er «oss» mot «dem» og mindre plass til kompromisser og nyanser. De politiske ytterkantene er ofte mest tjent med å understreke forskjeller og ikke forene dem.

Også de sosiale mediene bidrar til å forsterke polariseringen. Enten de heter «Stopp Acer» eller «Til støtte for Listhaug» ser vi at det raskt kan oppstå store, uorganiserte folkebevegelser på Facebook. Det i seg selv er ikke galt. Problemet er at de ofte også befinner seg i såkalte ekkokamre, der deltakerne bare oppsøker og treffer sine egne og dermed aldri blir utfordret til å tenke over andres argumenter. Jeg tror også at de sosiale mediene kan forsterke en veldig vanlig dynamikk som tilsier at vi ofte er mer opptatt av hvem som sier noe enn hva som blir sagt. Dessuten er det vanskeligere å avsløre en splittende retorikk når vi er enig enn når vi er uenig. Mange syns for eksempel det er lettere å avsløre Listhaug enn Støre, og mange hørte ikke hvor polariserende retorikken til Per Fugelli egentlig var.

I tillegg kan vi vel si at det også i vårt land kommer eksempler på at enkelte mener at målet helliger middelet, selv om middelet kan være svekket personvern, svakere mindretallsrettigheter eller proteksjonisme. Vi ser også motstand mot «eksperter», kunnskap og konsekvensutredninger og politiske partier som ikke stoler på at vi har et politisk nøytralt embetsverk. Det er alvorlig.

Det liberale demokratiet kverner langsomt og tar mange hensyn. De autoritære virker ofte mer handlekraftige. Flere undersøkelser de siste årene har vist at mange europeere er villige til å akseptere mer autoritær politikk.

Selv diktaturer avholder valg. Men vil vi bevare et liberalt demokrati, må vi som borgere også engasjere oss mellom valgene og utenfor ekkokamrene.