Dem vi lever av
Rundt om i Norge er det svært mange entusiastiske bedriftsledere og -eiere, som tar risiko, er opptatt av produktene de lager og av arbeidsplassene de skaper i sitt lokalmiljø.
Publisert: 24. mai 2018
Som sjeføkonom i Nordea syntes jeg det var langt mer spennende å treffe bedriftsledere og -eiere rundt om i landet, enn å tippe på neste inflasjonstall. Når de fortalte om sine bedrifter, var det ikke om hvor mye penger de tjente, men om produktene, hvilke behov de løste og hvilke planer de hadde med bedriften. Rundt om i Norge er det svært mange entusiastiske bedriftsledere og -eiere, som tar risiko, er opptatt av produktene de lager og av arbeidsplassene de skaper i sitt lokalmiljø. De fleste bedrifter i Norge er små, er familieeide, eller eid av en gründer og noen få til. Noen bedrifter vokser og blir større, andre blir kjøpt opp av større konsern, og noen mislykkes. Gründeres entusiasme og gründerkapitalistenes vilje til å ta sjanser, er det som gjør det mulig for oss økonomer, regjering og Storting å tro at vi igjen skal lykkes med omstillinger i norsk økonomi. Det er verken økonomene eller politikerne som gjennomfører omstillingene.
Norske bedriftseiere har gjennom historien vist stor omstillingsevne. Norske ingeniører og verftene på Vestlandet kunne ingenting om oljeinstallasjoner da oljealderen kom til Norge. Nå er de verdensledende på offshoreteknologi. Det fortelles at en av verftseierne på Vestlandet ble spurt om hva vedkommende trodde de ville produsere om ti år. Vet ikke, var svaret, men det vil ha noe å gjøre med havet. Jeg er også blitt fortalt om spekepølseprodusenten på Stranda i Møre og Romsdal som var blitt en del av Nora-konsernet, og som på slutten av 1970-tallet ble spurt om de ikke også kunne produsere pizza. Joda, klart vi kan det, svarte lederen på Stranda. Da han kom hjem måtte han imidlertid spørre kona om hva pizza var. Dette skal ha vært starten på Grandiosa-eventyret.
Er vi flinke nok til å dyrke disse heltene som omstiller sine virksomheter, går løs på noe de i utgangspunktet ikke kan, men har tro på at de kan bli verdensmestere? Det er de som har gjort at nedleggelsene i hermetikkindustrien, skipsbyggingsindustrien, tekstilindustrien, av hjørnesteinsbedrifter og sysselsettingsnedgangen i landbruket, ikke har gitt permanent høy arbeidsledighet. Etter å ha vært på utallige «Årets bedrift»-arrangementer rundt om i landet, har jeg inntrykk av at man lokalt er flinke til å heie på omstillerne. På nasjonalt plan tar vi dem nok mer for gitt.
Hvordan ta vare på og stimulere gründer-entusiasmen, hvordan få flere til å ta risiko ved å plassere sparepenger i bedrifter, bør noe gjøres med reguleringer og skatteregler for å stimulere til etableringer og omstillinger, er temaer vi sjelden opplever diskutert i «Debatten» eller i «Dagsnytt 18». Skulle slike temaer berøres, er bedriftsledere selv sjelden med i debatten. Det er gjerne akademikere, næringslivsorganisasjoner, arbeidstakerorganisasjoner og politikere.
På mange måter er det gode rammebetingelser for å drive bedrifter i Norge. Vi er på åttende plass på Verdensbankens rangering av land etter hvor lett det er å drive næringsvirksomhet, etter å ha sklidd litt ned de siste årene. New Zealand er nummer én, Danmark nummer tre, mens Sverige og Finland ligger etter Norge. Norge kommer bare på nittende plass når det gjelder hvor enkelt det er å starte opp en ny bedrift. New Zealand er også her nummer én. Med den ulempen vi har med høyt kostnadsnivå, i tillegg til, som New Zealand, å være et utkantland, burde vi vært nummer én eller to. Det burde vært en politisk ambisjon å få oss opp dit.
Det er også to andre forhold man politisk burde vært mer opptatt av. Det ene er formuesskatten på arbeidende kapital, det andre er husholdningenes særdeles lave sparing i aksjer. Etter at Frankrike nå har fjernet en i utgangspunktet mildere formuesskatt enn den norske, er Norge nå det eneste land av de vi vanligvis sammenligner oss med, som har denne skatten. «Formuesskatten betyr lite for bedriftenes investeringer», sier akademikere. «Jo, den gjør det», sier bedriftseierne som treffes av den. Flertallet på Stortinget har hørt mest på akademikerne. Formuesskatten må som regel betales med utbytte, enten bedriften går med over- eller underskudd, og beskatningen av utbytte har økt de siste årene. Skulle det være aktuelt å selge en bedrift, gir formuesskatten norske investorer et klart handicap i konkurranse med utenlandske. Formuesskatten hindrer også børsnotering av bedrifter med store immaterielle verdier. Slike verdier vil komme frem i børskursene og gi hovedeierne høyere formuesskatt.
Det er et særegent trekk ved norske husholdninger at de i hovedsak sparer i boliger og fritidshus, og ikke ved å bidra med kapital til næringsvirksomhet. Skattereglene stimulerer til en slik sparesammensetning, noe som gjenspeiles ved at Oslo Børs mer og mer domineres av utenlandske investorer, i tillegg til av staten. Dette er ikke en heldig utvikling, og burde vært viet stor politisk oppmerksomhet.
Innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv 22.05.2018
Relatert
Produktiviteten er viktig
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
