Vi er rikere enn vi tror
Formue er fremtidige muligheter. Da er pensjonssparing relevant. Mathilde Fasting i Minerva.
Publisert: 15. mai 2019
Vi har siden påske vært vitne til en debatt om hvordan formue skal måles og hva den betyr for ulikhet. Det startet med at min kollega Steinar Juel skrev et notat om formuesfordelingen i Norge, der han påpekte at formuen blir mer jevn om vi tar hensyn til at Norge har en svært velstående stat. Debattene går i Aftenposten og i DN’s spalter – hva er den riktige måten å se formue på, og hvordan påvirker det ulikhet?
Jeg mener at det også er viktig å diskutere hva formue er. En fellesnevner er at formue, uansett hvor den befinner seg, er goder vi nyter godt av her og nå, men minst like viktig er det at formue representerer fremtidige muligheter.
For noen år siden skrev jeg rapporten Norske eiere. Den starter med et sitat fra Katharina Andresen, en av Norges rikeste personer. Hun slo fast: Formue er ikke et tall, men et ansvar som det må jobbes med og tas vare på. Mange forstår ikke hva formue er. Det er ikke kontoen min. Formuen er bundet opp i selskaper vi jobber med å utvikle og forbedre.
I rapporten Skatt og samfunnsbidrag har jeg sett nærmere på hva Andresens utsagn innebærer. Analysene viser at 110 000 mennesker (2,9 prosent av alle skatteytere) i Norge hadde formue i arbeidende kapital, altså i bedrifter, i 2014. Ser vi på hva mennesker med formue bidrar med, er ikke det først og fremst penger i banken, men arbeidsplasser. I 2014 var det over 800 000 årsverk i bedrifter der eierne var i formuesskatteposisjon med arbeidende kapital.
Tallene viser at mennesker med store formuer har en stor del av pengene sine investert i næringsvirksomhet. En som har en ligningsformue på mellom 10 og 50 millioner kroner, har 75 prosent av formuen sin i arbeidende kapital. Er ligningsformuen mellom 50 og 100 millioner kroner, øker andelen til 87 prosent, og de med over 100 millioner kroner i netto ligningsformue har 93 prosent av formuen i arbeidende kapital.
De store formuene er knyttet til næringsvirksomhet og til verdiskaping og arbeidsplasser (med tilhørende skatteinntekter). Formuene skaper muligheter for vekst og velstand som tilfaller langt flere enn den eller de som eier formuene.
Bolig
Det andre analysen av formue viser, er at de fleste skatteytere, både de med og de uten næringsformue, har formue i boliger, den de bor i til daglig og hyttene de bruker i helger og ferier. Denne delen av formuen gir eieren og familiene deres nytte her og nå, og den gir trygghet. Eiendom er nordmenns desidert største sparebøsse. Når formuene vokser, betyr det for de fleste nordmenn at boligene er mer verdt.
Ligningsformuene, som er utgangspunktet for beregningene av ulikhet, har med seg både de private formuene som er knyttet til bedriftene og de som er knyttet til hytter og hus.
Det er imidlertid flere svakheter ved å bruke ligningsformuen for å anslå formuesulikhet (formelt brukes skattemeldingen koblet med andre registre).Selv om det nå blir korrigert for verdsettelsesrabatter i SSBs analyser (blir gjort fra og med neste år), har det de senere årene vært svært mange regelendringer i hvordan ligningsformuen for bedrifter beregnes. Når regler for selve verdsettelsen endres, betyr det at det ikke er mulig å fastslå om eksempelvis en økning i formuen skyldes at grunnlaget har økt, altså at folk bare har blitt rikere på papiret, eller om det er reell vekst i formuen, altså at bedriftene er blitt mer lønnsomme og mer verdt.
En hypotese som kan ha noe for seg, er at dersom vi hadde hatt et helt likt formuesregelverk for bedrifter de siste tyve årene, ville formuene variert noe mer med internasjonale konjunkturer. Analysene vi har gjennomført i rapporten om skatt, kan tyde på at mennesker som eier bedrifter, ble mindre rike etter finanskrisen, og at mange også fikk krympet formuene da oljeprisen falt noen år senere.
Privat eller offentlig pensjon?
En annen svakhet ved ligningsformuene er måten pensjoner behandles på. OECD har i en rapport fra 2018, Inequalities in household wealth across OECD countries, fastslått at private pensjoner, som må oppgis på skattemeldingen, varierer i ulike land fra å utgjøre 4,5 prosent av pensjonene til 74,8 prosent. Det betyr at det er svært store forskjeller i pensjonssystemene i OECD-landene. Pensjoner er formue i form av fremtidige muligheter og inntekter. Det å ha en god pensjonsordning gir trygghet, akkurat som det å eie en egen bolig gjør det. I Norge vil all pensjonssparing som den enkelte har gjennom arbeidsplassen sin, enten den er i offentlig eller i privat sektor, ikke fremkomme som formue noe sted. Et lite eksempel kan vise hvordan det kan slå ut i ulikhet.
Hvis en person X har mye privat ligningsformue, men ingen pensjonsavtale med en arbeidsgiver, fremstår vedkommende som rik gjennom ligningen, mens en person Y som har offentlig eller privat pensjonssparing gjennom jobb og ingen ligningsformue, vil fremstå som fattigere. På papiret fremstår ulikheten som stor mellom disse to. Men dersom pensjonsformuen hadde vært med for person Y, så ville denne personen fremstå som mye rikere, og ulikheten mellom de to ville blitt redusert eller eliminert.
Det kan selvfølgelig innvendes mot pensjonsformuen at det ikke er frie midler man kan benytte, men for mange små og mellomstore bedrifter, er det også tilfelle at det ikke bare er å benytte formuen eller omdisponere den. SSBs argument for å ikke ta det med handler blant annet om disposisjonsrett, men det er ikke umulig å vurdere dette om man finner gode beregningsmodeller.
Det er greit at formuer behandles på samme måte i alle OECD-land når det er snakk om ulikhet og endringer i formue, og at det brukes som utgangspunkt i diskusjoner om formue, makt og ulikhet. Men det er ikke slik at dette er den eneste måten å se formue på. Med de svakhetene jeg har nevnt her, er det tydelig at ligningsformuen ikke viser hele bildet av formuesutviklingen i Norge. Alle som har en pensjonsavtale gjennom jobben sin, har større formuer enn det som fremkommer av tallene. Sannsynligvis er de langt fleste av oss mye mer velstående enn tallene skulle tilsi.
Innlegget var publisert i Minerva 13. mai 2019.
Relatert
Produktiviteten er viktig
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
