Populisme

Mediedagene fortjener ros for å ha invitert Steve Bannon

NMD fortjener honnør for å legge opp til en seanse der man ikke bare snakker om mennesker – men også snakker med mennesker. Heller enn å svekke den demokratiske offentligheten tror jeg en slik tilnærming vil styrke den.

Eirik Løkke

Publisert: 17. mai 2019

I VG (14.mai) beskylder Snorre Valen Nordiske Mediedager (NMD) for å ha latt seg manipulere av Steve Bannon – og kaller hele seansen en fiasko. Valen har rett i at det ikke er enkelt for mediene å dekke populister som Bannon. Nettopp av den grunn hadde NMD et program som, i tillegg til Bannon selv, inkluderte dokumentaren The Brink, med påfølgende kommentarer av regissør Alison Klayman, samt et seminar med Guardian-journalist Paul Lewis om hvordan høyrepopulister bør dekkes av mediene.

Men Lewis og Klayman til tross; for å forstå fenomenet Bannon har det utvilsomt stor verdi å høre personen selv snakke. Det var nettopp av den grunn at jeg i VG (27 februar) argumenterte for at vi burde lytte til Bannon. Seansen i Bergen har ikke fått meg til å endre mening.

La meg i det følgende begrunne hvorfor.

For det første fikk vi en større innsikt i hvordan Bannon utviklet Breitbart-modellen og hans strategiske analyse for hvordan det republikanske partiet skulle gjenerobre Det hvite hus. Det var knapt revolusjonerende, men det var interessant, særlig for journalister som skal dekke feltet fremover.

For det andre mangler det ikke på kritikk av Trump i offentligheten. Mediene flommer nærmest over av kritikk av Trump og hans klakører, inkludert Bannon.

Jeg er usikker på hvor treffende beskrivelsen av Bannon som fascist og rasist egentlig er, men det er ihvertfall ingen tvil om at personkarakteristikkene i forkant av møtet ikke etterlot noen tvil om at det var en svært kontroversiell person som tok scenen i Bergen.

Så kan man innvende at det burde vært enda mer konfrontasjon, og at Christina Pletten, som intervjuet Bannon, ved enkelte anledninger kunne presset han mer på svarene. Samtidig kan en overdreven konfrontasjonslinje tåkelegge mer enn den oppklarer.

For det tredje har Bannon vært kampanjeleder for Trump, og man kan like det eller ikke, men Bannons synspunkter deles av store velgergrupper – slik tilfellet er med hans åndsfrender i Italia, Frankrike, Ungarn og Polen. Det faktum at han representerer større velgergrupper, gjør at det er problematisk å ignorere han eller forsøke å behandle han som en paria i offentligheten.

Snorre Valen utviser et tvilsomt demokratisk sinnelag når han nærmest forlanger at Bannon skal utsettes for en inkvisisjon – eller konfrontasjon, om du vil.

En full konfrontasjonslinje der journalistene driver moralisering fremfor journalistikk bidrar verken til at vi greier å forstå fenomenet Bannon bedre – eller til å skape motstand mot hans verdenssyn. Det har ikke manglet på stempling og moralsk indignasjon over Bannon og Trump i amerikanske medier, men det er lite som tyder på at det har vært spesielt vellykket.

Det er all grunn til å være tydelig i kritikken av både Trump og Bannon – jeg er det svært ofte selv. Men noen ganger er det verdt å lytte til dem man misliker. Det var ikke fordi publikum var sympatisk innstilt til Trumps tidligere kampanjesjef, at Grieghallen var fylt til randen, men fordi man var opptatt av å få forstå populismen bedre.

Mitt inntrykk er at de fleste som deltok, oppnådde det.

Selvsagt kunne man lært masse om Bannon uten at han var tilstede. Men dersom man skal legge Snorre Valens og kritikernes prinsipp til grunn, vil ytringsrommet i den offentlige debatten bli stadige trangere.

Det er neppe en fordel i en tid hvor polariseringen øker.

Artikkelen er publisert i VG 15.5.19.