Det meste er bedre i dag enn det var før
Vi er mer velstående. Vi får bedre utdanning, og vi har likere muligheter. Vi kan leve friere og mer selvstendige liv. Vi har en velferdsstat som i langt større grad enn før tar vare på oss hvis og når vi trenger det.
Publisert: 27. september 2019
Eric Nævdal har selvsagt rett i at vi ikke kan ane hva Einar Gerhardsen hadde ment i dag, dersom han på mirakuløst vis hadde stått opp fra de døde (Klassekampen lørdag 21. september).
I en liten tankelek med politiske undertoner forsøker Nævdal likevel å antyde noe.
Han tror blant annet at Gerhardsen ville blitt overrasket over at den økonomiske veksten nå er lavere enn den var på 1950- og 60-tallet, at arbeidsløsheten ikke er lavere enn den var den gangen, at andelen sysselsatte menn «i sin beste alder» er lavere, og at de økonomiske forskjellene er større. Alt dette kunne Gerhardsen finne ut, skriver Nævdal, fordi vi i dag har mye interessant statistikk som ikke fantes på Gerhardsens tid.
Det kan godt hende at Gerhardsen hadde blitt overrasket over dette. Men det ville i så fall ikke vært det eneste. Han ville nok også blitt overrasket over dette, som han også måtte ha sett i sammenheng med de funnene Nævdal har hjulpet han med:
Etter annen verdenskrig var det sterk økonomisk vekst i alle land, men den var ikke spesielt sterk i Norge. På 1950- og 60-tallet hadde Norge lavere økonomisk vekst enn gjennomsnittet for Europa.
Etter Gro og Kåre-epoken, derimot, har produktivitetsveksten, som er det som muliggjør velstandsvekst, vært sterkere enn den har vært ellers i Europa. Det kan kanskje skyldes reformene som ble gjennomført.
Gerhardsen ville sikkert også notert seg at andelen sysselsatte kvinner har gått fra cirka 23 prosent i 1960 til nærmere 70 prosent i dag. At barnehagedekningen i samme periode har gått fra cirka null til hundre, hadde nok også blitt en gledelig overraskelse for Gerhardsen.
Noe Gerhardsen var stolt av, var at stadig flere kunne få trygd. I 1962 viste han til at vi «det siste året før krigen brukte en 140 millioner kroner til trygdeytelser. I dag er beløpet kommet opp i 2800 millioner». Gerhardsen så på dette som et uttrykk for solidaritet mellom grupper og generasjoner.
Dette hadde Gerhardsen rett i. Men han ville kanskje blitt overrasket over at Folketrygdens utgifter nå er på hele 425 milliarder kroner. En ren inflasjonsjustering siden 1962 ville gitt oss et trygdebudsjett på cirka 34 milliarder kroner, og det ville kanskje vært på 100 milliarder kroner, dersom vi tar hensyn til befolkningsøkningen. At det nå er på godt over 400 milliarder kroner, er et uttrykk for at vi også har hatt en enorm standardvekst.
I 1962 var bare rundt 60 prosent av 15–16-åringene i utdanning. I dag er tallet rundt 100 prosent. Omtrent samtidig var andelen menn i høyere utdanning litt over fem prosent, mens andelen kvinner bare så vidt hadde passert to prosent. I dag er andelen 19–24-åringer i høyere utdanning cirka 35 prosent, og langt de fleste er kvinner. Og slik kunne vi antagelig fortsette lenge, hvis vi vil.
Alt er ikke bedre i dag enn det var før, men alt var heller ikke bedre før. Det aller meste er bedre i dag enn det var før. Vi er mer velstående. Vi får bedre utdanning, og vi har likere muligheter. Vi kan leve friere og mer selvstendige liv. Vi har en velferdsstat som i langt større grad enn før tar vare på oss hvis og når vi trenger det. At det har gått slik, skyldes mange forhold som til dels er utenfor politikkens kontroll.
Men det skyldes også at vi har hatt politikere, både til høyre og venstre, som har vært i stand til å gjennomføre reformer når det er nødvendig.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 25.9.19.
Relatert
Produktiviteten er viktig
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
