Kan storbyproblemene på Grønland løses?

Sannsynligvis ikke med de gamle virkemidlene fra forbudsregimet som har dominert ruspolitikken. Liberalisering er ingen «quick fix», men kan være et skritt mot et tryggere Oslo sentrum, skriver Torstein Ulserød i Minerva.

Torstein Ulserød

Publisert: 8. februar 2020

Aftenposten har i flere artikler de siste ukene omtalt en negativ utvikling på Grønland i bydelen Gamle Oslo. De som bor eller jobber i området forteller om store problemer med forsøpling og kriminalitet, særlig knyttet til gjenger som driver med narkotikaomsetning. Kriminalstatistikken viser at nesten 12 prosent av kriminaliteten i Norge begås i bydelene i Oslo sentrum som Aftenposten har formidlet.

Responsen fra politiske myndigheter er slik den gjerne er når denne typen problemer får oppmerksomhet i mediene. Byrådsleder og justisminister har besøkt bydelen sammen med polititopper, med journalister på slep, og tatt selfier med representanter for lokalbefolkningen. Byrådsleder Raymond Johansen etterlyste mer ressurser til politiet, og gir inntrykk av at dette langt på vei kunne løst problemene, i kombinasjon med byrådets gode politikk for å løfte Grønland som område. Justisminister Monica Mæland påpekte at dette er «komplekst», og erklærte at nå vi må «tenke nytt». Hun minnet også om viktigheten av gode oppvekstvilkår.

Noen faller alltid utenfor

Det er selvfølgelig riktig at det er sammensatte årsaker til den typen problemer vi ser på Grønland. Og man bør kanskje bare åpent erkjenne at dette er problemer som ikke lar seg løse fullt ut. Det vil alltid være slik at en del mennesker faller utenfor i et samfunn, med rusproblemer og andre sosiale utfordringer. Uansett hvor gode oppvekstvilkårene og velferden for øvrig er. Disse menneskene må nødvendigvis være et eller annet sted. Og det vil typisk være slik at mange samles i bestemte områder i store byer. Hvor skulle det ellers være? Folk flest bor i store byer, og områdene rundt disse.

Det betyr naturligvis ikke at det ikke er meningsfylt å gjøre noe, også lokalt. Bedre byrom, med «menneskelig» arkitektur, belysning, parker, og bedre renhold, gjør, alt annet likt, at det blir triveligere, og kanskje også noen hakk tryggere, å oppholde seg i området. Og tilstedeværende politi kan forebygge rene ordensproblemer og bidra til økt trygghet for befolkningen. Alle som har oppholdt seg i de områdene av Oslo det her er snakk om vet at det ikke er noen mangel på lavthengende frukter å plukke her hvis man er villig til å bruke ressurser.

Hvordan tenke nytt?

Men dette er ikke akkurat nye ideer. Hvis man skulle forsøke å tenke nytt, som justisministeren ønsker, hvordan kunne det da sett ut? Som Aftenposten har beskrevet, er det narkotikaomsetning som anses som det sentrale problemet på Grønland, og som genererer mange av de øvrige problemene og annen kriminalitet.

Dette er heller ikke akkurat sjokkerende nyheter. Og som Aftenposten refererer, viser forskningen at «narkosalget på Grønland blir drevet av gutter fra familier med små økonomiske ressurser». Professor i sosiologi, Sveinung Sandberg, som har skrevet en studie om narkotikasalget langs Akerselven, uttaler følgende til avisen: «For å forstå gatekulturen på Grønland, må man se på den tiltrekningskraften som ligger i kriminalitet og gatekultur. Disse unge guttene går fra å være tapere i alle mulige sammenhenger – på skolen, i familien, i arbeidslivet – til å være «småkonger» på gaten. Plutselig har de penger.»

Dette er også en velkjent historie om hvordan narkotikamarkedet fungerer, på Grønland i Oslo og i alle andre byer. Hvis det var mulig å bekjempe den tiltrekningskraften som for marginaliserte ungdommer ligger i dette markedet gjennom styrket politiinnsats, hadde det vært rimelig å forvente at problemene nærmet seg en løsning ettersom dette har vært hovedstrategien i omtrent 50 år. Men krigen mot narkotika har som kjent ikke bragt oss dit.

Mislykket forbudsregime

Tvert imot er det godt dokumentert at forbudsregimets virkemidler for å forsøke å begrense tilbudet av illegale rusmidler, som dreier seg om alt fra å ødelegge plantasjene til fattige bønder i Sør-Amerika, til en massiv politiinnsats og idømmelse av drakoniske fengselsstraffer for salg og smugling i vestlige land, i helt ubetydelig grad har lykkes med å redusere mengden narkotika som er tilgjengelig i markedet. Den eneste betydelige effekten av disse tiltakene, bortsett fra all den menneskelige lidelsen de direkte er årsak til, er at prisene har økt og gjort dette kriminelle markedet enda mer verdifullt for narkotikakartellene. Og dermed den tilhørende kriminaliteten mer omfattende, og tiltrekningskraften i gatekulturen sterkere.

Det er selvfølgelig ikke slik at en eller annen form for legalisering av narkotika vil gjøre at alle problemer med rus, kriminalitet knyttet til rusbruk og ordensforstyrrelser blir borte. Og det vil alltid finnes et illegalt marked for rusmidler, slik det i dag finnes ulovlig omsetning av alkohol. Men det er rimelig å tenke seg at tiltrekningskraften i å operere i dette markedet ville blitt mindre. Det samme gjelder problemene og risikoen for brukerne av rusmidlene.

Poenget er altså ikke at en omlegging av ruspolitikken er en «quick fix», som statsministeren pleier å si, for noe som helst. Og det er heller ikke akkurat en ny idé å ta til orde for en form for lovlig, regulert salg av rusmidler som i dag er forbudt. Noen vil peke på høy innvandring som en årsak til de problemene vi her snakker om. Men hvis vi her lar den debatten ligge, og man skulle gjort noe grunnleggende nytt for å forsøke å begrense den typen problemer vi ser på Grønland i Oslo, hvilke andre ideer finnes egentlig?

Nytenkning i ruspolitikken

Nå tenkes det nytt i ruspolitikken. Og den sittende regjeringen har gjort mer nytenkning på dette feltet enn noen annen regjering i Norge. Nylig leverte det såkalte rusreformutvalget sin utredning med forslag om avkriminalisering av bruk av narkotika. Dette var i tråd med mandatet fra regjeringen, basert på en erkjennelse av at straff overfor rusbrukere skaper flere problemer enn det løser. Utvalget hadde imidlertid ikke mandat til å utrede konsekvenser av forbudet mot narkotika og strafferegimet knyttet til omsetning, da det er slått fast i regjeringsplattformen at enhver endring i dette regimet er uaktuelt. Men kunnskapsgrunnlaget som dokumenterer positive effekter av denne delen av narkotikapolitikken er ikke noe mer overbevisende enn det som finnes til støtte for straffeforfølgning av brukere.

Det er imidlertid forståelig at ansvarlige politikere trår varsomt i dette landskapet. Liberalisering av ruspolitikken er kontroversielt, og det ser nå ut til at det kan bli krevende nok å få vedtatt den avkriminaliseringsreformen regjeringen har lovet. Selv om det er grunn til å forvente litt lavere utskiftningstakt for justisministre i tiden fremover enn vi har vært vant til de siste årene, vil det antagelig bli mange nye justisministre som må på tur til Grønland og ta selfie før det kommer en reform som er egnet til å gjøre noe med det alle erkjenner er det sentrale problemet.

Innlegget var publisert i Minerva 6. februar 2020.

Publisert: 10. januar 2023