Unyansert om skatteparadis

Som en del av den massive omtalen av Nicolai Tangen og ansettelsen av ham som sjef for Oljefondet, er det mange som kommenterer bruken av såkalte skatteparadiser. Alle kommentarer er ikke like opplysende, så la meg forsøke å peke på noen forhold som kan nyansere bildet.

Kristin Clemet

Publisert: 29. april 2020

Som en del av den massive omtalen av Nicolai Tangen og ansettelsen av ham som sjef for Oljefondet, er det mange som kommenterer bruken av såkalte skatteparadiser. Alle kommentarer er ikke like opplysende. Kommentator i Aftenposten, Christina Pletten, er en av dem som har skrevet ganske unyansert om temaet i en artikkel i Aftenposten i går.

La meg innlede med å si at jeg har stor respekt for det som antagelig er Plettens kilde, nemlig organisasjonen Tax Justice Network. Det er en organisasjon som, hovedsakelig finansiert av staten, arbeider for internasjonal skatterettferdighet, og demokratiske og åpne skattesystemer. Jeg tror det er et formål som alle kan slutte seg til.

Dette betyr likevel ikke at Tax Justice Network er alene om å gjøre et godt og aktverdig arbeid for økt skatterettferdighet, eller at de virkemidlene de vil bruke på vei mot felles mål, alltid er de beste. Det betyr heller ikke at de som argumenterer sterkt mot bruken av skatteparadis, alltid argumenterer balansert eller har grunnlag for å kritisere andre slik de gjør.

Selv har jeg som privatperson ingen erfaring med såkalte skatteparadiser.

Men siden jeg har hatt gleden av å være styreleder i Norfund i mange år, har jeg måttet lære mer om hva det er, og jeg har opplevd at det fremsettes kritikk på sviktende grunnlag. Jeg er fortsatt ingen ekspert, men jeg tror altså at jeg vet nok til å konstatere at mange kommenterer fenomenet på en ensidig og til dels mistenkeliggjørende måte.

Så la meg forsøke å peke på noen forhold som kan nyansere bildet:

Det finnes ingen presis definisjon av hva som er et «skatteparadis».

Begrepet blir oftest brukt om (antatt) lukkede jurisdiksjoner med lave skattesatser og stor grad av hemmelighold.

De fleste tidligere «skatteparadiser» har imidlertid nå opphevet mulighetene til hemmelighold. 160 land har nå forpliktet seg til Global Forum on Transparency and Exchange of Information for Tax Purposes sine omforente standarder for innsyn og utveksling av informasjon. De fleste av landene har også kommet langt i å tilpasse sine regler og prosedyrer for informasjonsutveksling til disse standardene. Og dette er et arbeid som selvsagt også Norge støtter og er med i.

Av de landene som har sluttet seg til standardene, har over 100 land også forpliktet seg til Global Forums system for automatisk informasjonsutveksling. Samtidig er det fortsatt cirka 40 land som ikke har sluttet seg til Global Forums standarder i det hele tatt.

Et annet, mer formelt begrep som ofte brukes om skatteparadiser, er «Offshore Financial Centres» (OFC). En OFC er en stat (eller en delstat) som ved lov legger spesielt til rette for finanstjenester og selskapsetableringer for aktører som i all hovedsak har sin virksomhet andre steder. Slik tilrettelegging har ikke bare med skatt å gjøre, det vil si at skattehensyn (som for eksempel å unngå dobbeltbeskatning) bare er én av mange mulige grunner til å etablere eller registrere et selskap i et OFC. Og la meg legge til et poeng her: Det er forskjell på å investere i et skatteparadis (eller OFC) og ha aktivitet der – og å registrere et selskap der. Norfund, for eksempel, har registrert selskaper i OFC’er, men har sine investeringer og aktiviteter i andre land, der det selvsagt også betales skatt. Slik er det, såvidt jeg har forstått, også med noen av AKO-fondene til Tangen: De er, i tråd med vanlig praksis for slike fond, registrert i et OFC, men de har ikke investeringer eller aktivitet der.

Det finnes over 70 finanssentre i verden i dag, og Norge er ett av dem, siden vi har etablert et tilbud i form av Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS). Andre OFC’er er Danmark, Nederland og Luxemburg, Canada og USA – eller land som Singapore, Cayman Island, British Virgin Island eller Mauritius. Norge har skatteinnsynsavtaler med stadig flere av de såkalte skatteparadisene.

Det er hverken forbudt eller i seg selv uhederlig å investere i eller registrere et selskap i et OFC. Også andre selskaper og fond enn Norfund, som er (delvis) eid av staten, gjør det, og det gjelder blant annet Oljefondet selv. Men som det fremgår av listen fra Global Forum, er graden av åpenhet og transparens i de ulike jurisdiksjonene forskjellig. Noen er bedre enn andre, for å si det enkelt.

Norske myndigheter forventer at selskaper og fond som staten eier eller er medeier i, holder seg til de beste jurisdiksjonene. Det betyr de land som er kategorisert som «compliant» eller «largely compliant» på Global Forums liste, samt de land som Norge har skatteavtaler eller skatteinnsynsavtaler med. Regjeringen fremmer med noen års mellomrom en Eierskapsmelding, og dette sto omtalt i meldingen som ble fremmet i 2014. Meldingen som ble fremmet i 2019, har ikke en like eksplisitt omtale.

Det er viktig å sette en stopper for mulighetene til skatteunndragelse og hemmelighold via skatteparadis. Men det er altså feil å fremstille alle internasjonale finanssentre eller all bruk av internasjonale finanssentre som suspekte.

I mange tilfeller er det nødvendig og helt legitimt å ha et selskap registrert i et OFC, fordi de ofte kan tilby et juridisk ramme- og avtaleverk som parter fra mange ulike land aksepterer, og som også banker aksepterer for for eksempel pantesikkerhet. Noen land eller oversjøiske finanssentra har også spesialisert seg på å yte finansielle tjenester på måter som sikrer rask saksbehandling. De sitter inne med en betydelig kompetanse på andre lands lover, regler og praksis, som de stiller til disposisjon for selskaper som er registrert hos dem. Mange land, som for eksempel Mauritius og Cayman Island, er engelskspråklige og baserer seg på velkjent britisk rett og har The Privy Council i London som en «høyesterett», som kan avsi kjennelser som er bindende for domstoler i de fleste Commonwealth-land og britiske oversjøiske territorier.

Mauritius var det tredjelandet som Norfund brukte mest da jeg var styreleder. Mauritius har investeringsbeskyttelsesavtaler med relevante afrikanske stater, som blant annet gir en garanti mot tap ved for eksempel ekspropriasjon, konfiskasjon, voldshandlinger eller lignende. Slik beskyttelse kan være viktig for enkelte investorer som Norfund investerer sammen med. Et tredjeland kan fremstå som «nøytral grunn» for investorer fra mange forskjellige land. I mange tilfeller er de også helt nødvendige, dersom det skal være mulig å investere i land som ikke har en noenlunde utviklet rettsstat. Mange investeringspartnere vil ikke være med, hvis ikke det selskapet eller fondet det investeres i, nyter godt av rettslig beskyttelse i et tredjeland med et pålitelig rettssystem.

Noen vil sikkert spørre hvorfor man ikke like gjerne kan velge land som Norge, Danmark eller Nederland, og det kan selvsagt være aktuelt dersom for eksempel gruppen av aksjonærer er nordiske eller er godt kjent med Norden og Nord-Europa. Men det fremstår neppe som like aktuelt for investorer fra helt andre områder. Rettssystem, språk og kostnader er viktig, og for noen er det ikke aktuelt og gå utenfor sin egen region. Investeringer som Den afrikanske utviklingsbanken er med i, må velge et afrikansk finanssentrum, hvilket som regel i praksis vil si Mauritius.

Så for å oppsummere:

Det er viktig å bekjempe skatteunndragelser og hemmelighold – akkurat som vi må bekjempe internasjonale selskaper som driver aggressiv skatteplanlegging for å unngå skatt.

Men diskusjonen om hvordan vi skal få det til, bør ikke skjemmes av at vi ikke ser at det allerede pågår et viktig arbeid internasjonalt som Norge deltar i, at det gjøres fremskritt, og at det finnes hederlige grunner til at det både er nyttig og nødvendig å gå veien om et OFC.

Innlegget var publisert på Clemets blogg 29. april 2020.

Publisert: 7. november 2022