Et desentralisert ikke-kirurgisk behandlingstilbud er klokt

Minervas artikkel om behandlingstilbudet for mennesker med kjønnsdysfori er en noe ensidig fremstilling av et utdatert behandlingstilbud med stemmen til uenige byråkrater. Det som mangler, er stemmen til de menneskene dette faktisk gjelder i dag, utover den ene interesseorganisasjonen det blir vist til i artikkelen, skriver Bjørn-Kristian Svendsrud i Minerva.

Bjørn-Kristian Svendsrud

Publisert: 15. september 2020

Det er alltid behov for en gjennomgang av ulike behandlingstilbud, og tiden har lenge vært overmoden for en slik gjennomgang av tilbudet ved Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK). Norge har ingen god historie når det gjelder behandling av transpersoner. Frem til 2016 var det krav om sterilisering for å kunne bytte kjønn i passet. Det skapte en rekke utfordringer for de med kjønnsinkongruens som ikke så det nødvendig å sterilisere seg for å kunne leve et godt liv. Heldigvis er denne praksisen nå endret, men helsevesenet har hengt etter. Frem til nå.

For meg er det overraskende at noe så enkelt som et desentralisert behandlingstilbud er kontroversielt. Det kalles til og med «radikal kjønnsteori», som forøvrig er den samme retorikken man ser i Polen og Ungarn mot LHBTIQ-miljøet. Dersom du bor i Kirkenes og må til Oslo hver gang du skal ta en hormonsprøyte eller få psykologisk oppfølging, møter du naturlig nok på en del praktiske utfordringer i hverdagen din.

Det er ingen som betviler, heller ikke Helsedirektoratet, at de kirurgiske operasjonene best gjøres av et kompetent sentralt fagmiljø. Det finnes ikke et distriktsbehov for den type operasjoner. Hva gjelder utredning, daglig oppfølging og hormonbehandling er det derimot et stort behov utenfor Oslo for et godt tilbud til denne pasientgruppen. Det at det vil oppstå ulik praksis på tvers av de regionale helseforetakene er ikke et argument mot å desentralisere denne delen av tilbudet, men for å øke kunnskapen blant helsepersonell. Det at Norge opplever en markant økning av antall mennesker med kjønnsdysfori kan, som enkelte antyder, skyldes kulturelle forhold. Men det kan også, noe jeg mener er mer plausibelt, skyldes at flere finner ut av sin egen kjønnsidentitet i tidlig alder. Samfunnet viser en noe større aksept for transpersoner i dagens Norge enn tidligere. Heldigvis.

Dersom man er redd for feilbehandling av kjønnsdysfori-pasienter er det ikke et desentralisert tilbud man bør være redd for. Rikshospitalets behandlingsmonopol på NBTK har frem til nå hatt en svært gammeldags holdning til kjønnsroller som grunnlag for behandlingstilbudet, og flere tidligere pasienter har opplyst om at de så seg nødt til å lyve for å kunne få den behandlingen de var avhengige av for å kunne leve med seg selv. Hvis du må lyve til din egen lege for å bli trodd, er det åpenbart noe galt. Jeg er ikke lege, og jeg skal heller ikke påberope meg å vite hva som er god og dårlig behandling. Men jeg velger å lytte til en større del av pasientgruppen. Det er tross alt de som har kjent dette på kroppen.

Det at Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS) er uenig i at det skal opprettes et desentralisert tilbud trenger ikke å overraske noen. De står for en behandlingspolitikk som er veldig riktig for noen i pasientgruppen, men ikke for alle. Det skal man respektere. Imidlertid er kritikken mot ekspertgruppen som leverte sin rapport i 2016 noe snodig, ettersom HBRS også selv ganske tydelig hadde klargjort sitt standpunkt før deres representant tok sete i ekspertgruppen. Så vidt meg bekjent var det kun to i ekspertgruppen som var imot desentraliseringen, og det var HBRS og NBTK selv. Det at Esben Esther Pirelli Benestad også blir kritisert, er kanskje ikke overraskende, men for meg svært urettferdig. Pirelli Benestad har reddet den delen av pasientgruppen som ikke har fått hjelp av Rikshospitalet. Så kan man gjerne kritisere hen for akkurat det, men det er tross alt en ren konsekvens av det behandlingsmonopolet enkelte ser ut til fremdeles å ønske for mennesker med kjønnsdysfori.

Det er ikke alle som kommer til helsevesenet med en opplevelse av kjønnsdysfori som skal ha behandling. Noen trenger bare litt veiledning, og det er helt greit. Men å tro at et legeteam i Nord-Norge ikke kan finne ut av hvilket tilbud den enkelte pasient trenger på lik linje med legene i Oslo er en alvorlig mistillit mot leger utenfor Ring 3. Det er det ingen grunn til å ha.

Dette er forøvrig ikke transaktivisme eller radikal kjønnsteori. Det er en anerkjennelse av at mennesker med kjønnsdysfori kan bo i hele landet, og en viss tillit til leger og helsepersonell i distriktene.

Innlegget var publisert i Minerva 13. september 2020.