Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet

Vi aksepterer ikke innskrenking av stemmeretten som løsning på «problemet» med et dårlig valgresultat. Når det gjelder ytringer er det derimot vanlig – også blant høyt utdannede – å mene at vi bør innskrenke ytringsfriheten, skriver Lars Kolbeinstveit i Stavanger Aftenblad.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 19. september 2020

Gjestekommentator Kristian Kise Haugland tar i i Aftenbladet 14. september til orde for å innskrenke ytringsfriheten. Han misliker, i fellesskap med de fleste av oss, det Stopp islamifiseringen av Norge (Sian) forfekter og står for, men så skiller Haugland lag med en helt ordinær og liberal forståelse av ytringsfrihet.

Det er tilsynelatende lett for noen – både til høyre og venstre – å glemme at hvis vi ønsker å forby det vi ikke liker å høre, så må vi også forby mye annet. Skal vi forby kraftig kritikk av islam, er det mye av det muslimer eller andre får lov til å si i Norge i dag, som også må forbys ytret. Haugland misforstår det meste av hva John Stuart Mill mente om ytringsfrihet. Mills poeng er blant annet at ingen alene – heller ikke majoriteten – skal kunne bestemme hva sannheten er. Alt må kunne diskuteres. Derfor må vi ha en vid definisjon av ytringsfrihet. Det er ofte langt fra enkelt å avgjøre hva som er majoritet og ikke. Derfor er Hauglands tanke om at det skal være tillatt å brenne det norske flagget, men ikke koranen, svært problematisk.

Haugland mener verken ignorering av Sian, eller konfrontasjon med dem, vil fungere. Derfor foreslår han at «Sians aktivitet medfører at politiet stille og rolig transporterer dem bort fra offentligheten.» Hvordan dette skal gå stille for seg er svært vanskelig å se.

Det er mulig å konfrontere Sian på en bedre måte enn det vi til dels har sett i det siste. Det er en helt sentral oppgave for politiet å slå ned på vold eller trusler om vold for å beskytte ytringsfriheten. Ytringsfriheten er imidlertid også truet av personer som tar til orde for å snevre inn ytringsfriheten juridisk. Ytringsfriheten kan også trues moralsk og kulturelt ved at det utvikles en debattkultur der de sosiale omkostningene ved å ytre seg fritt blir for høye. Mange liberale forsvarere av ytringsfrihet er opptatt av at alt som er lov å si, ikke bør sies. Dette skillet mellom juss og moral er viktig. Liberale tilhengere av ytringsfrihet har en særlig moralsk forpliktelse til å motsi autoritære krefter som Sian.

I andre diskusjoner kan det likevel være en fare for at det moralske dras for langt, slik at vi får en klammere ytringskultur. Vi har moralsk plikt til å være ansvarlige når vi ytrer oss, men også som lyttere har vi plikt til å tolke andre i beste mening.

Toleranse handler om å holde ut det man misliker og er uenig i. Sian tolererer ikke og vil deportere. Men vi skal ikke følge opp det Sian sier. Vi skal i høyden bare tolerere det de sier. Toleranse utelukker ikke kraftig kritikk. Sian bør bekjempesmed ord, men i de verste tilfeller kan Sian straffes etter for eksempel rasismeparagrafen (§185). Det har også skjedd i Norge. Ytringsfriheten bør tolkes meget vidt, men ikke absolutt.

Forbyr vi ytringer i større omfang, som Haugland tar til orde for, forfekter vi et intolerant samfunn der vi fort får omfattende kamper om å hevde seg krenket. En vid definisjon av ytringsfrihet innbyr ikke nødvendigvis til noe teselskap. Det gjør derimot i alle fall ikke samfunn der toleransen er lav og ytringer forbys.

Reaksjonene på Hauglands kommentar i sosiale medier har vært veldig kritiske og til dels usaklige. Bør seriøse aviser trykke slik kritikk av ytringsfriheten? Det er ikke usannsynlig at flere deler Hauglands syn. For oss liberale går det lett litt i svart når noen problematiserer vårt dogme om ytringsfrihet. Frank Rossavik er inne på det i sin siste bok Best å holde kjeft. Vender vi derimot tilbake til Mill kan vi få trøst. Han mente at et hvert dogme som ikke diskuteres fritt kan ende opp som et dødt dogme. Ytringsfriheten tåler og trenger diskusjoner. Slik blir ytringsfriheten på sitt beste klargjort og legitimert som en helt grunnleggende rettighet.

Innlegget var publisert i Stavanger Aftenblad 17. september 2020.

Publisert: 21. desember 2022