En stor offentlig sektor står i veien for det norske selveierdemokratiet
Fremfor å utvikle selveierdemokratiet mer, lar vi offentlig sektor og det offentlige (finansierings-) ansvaret vokse. Dette er komfortabelt, men lite bærekraftig. Løsningene på dagens store utfordringer burde kanskje heller handle om å tenke nytt om gamle borgerlige ideer. Hvorfor gjør ikke en borgerlig regjering det?
Publisert: 26. januar 2021
I et nylig utgitt Civita-notat skriver jeg om en delvis forlatt idé, selveierdemokratiet. Det er mulig å hente inspirasjon til løsninger på noen av vår tids store spørsmål fra det.
I selveierdemokratiet skal eiendomsretten være en grunnleggende rett for alle.
Kampen mot maktkonsentrasjon står sentralt. Flere og flere bør eie aksjer, næringsvirksomhet, bolig eller annet jordisk gods. Derfor er den private sparingen et avgjørende element.
Flest mulig skal få forståelse for kapitalens betydning og en aktiv interesse i landets næringsliv.
Grunntanke om ansvarsbevissthet
En naturlig del er også skatteletter, som uttrykker tillit til skattebetalerne på bekostning av innkreveren, staten. Skatteletter knyttes her til et maktperspektiv. Erfaringer viser at også private kan løse samfunnsproblemer og finne gode løsninger – ofte bedre enn det offentlige kan.
Det handler altså om tillit til at skattebetalerne – privatpersoner, næringslivet og sivilsamfunnet – også er avgjørende for å bygge samfunn og fellesskap.
I selveierdemokratiet ligger det en grunntanke om ansvarsbevissthet. Når man eier, tar man forvaltningsansvar over eiendom og verdier på egen hånd, som igjen kan øke graden av samfunnsengasjement.
Når vi blir avhengige av staten
Vi kan på sett og vis hevde at Norge er et selveierdemokrati i dag, særlig når det gjelder boligeierskap. Men nordmenn er egentlig forferdelig dårlige til å spare.
Det er staten som i størst grad står for den norske sparingen. Dette fører til maktkonsentrasjon der færre beslutninger fattes av enkeltmennesker og selvstendige, private eiere. Når utgifter på statsbudsjettet skal dekkes, hentes en stor andel penger fra oljefondet – et fond som vi ikke har et veldig personlig forhold til.
Normalt ville nordmenn, særlig borgerlige velgere, reagert på økte offentlige utgifter, fordi staten måtte ha dekket dette gjennom økte skatter og avgifter. Bompengeopprøret er et illustrerende eksempel. Men i dag slipper selv en blå regjering unna, vi sender heller skatteregningen til våre barnebarn.
I tråd med selveiertanken minsker dermed graden av ansvar i samfunnet. Vi blir på en måte passive borgere som er avhengige av den store paternalistiske staten i stort og smått.
Tenk nytt om gamle borgerlige ideer
Mer spredt eierskap og et større skille mellom makten og kapitalen, kan føre til et samfunn med mer uavhengighet, lokalt selvstyre og selvbestemmelse. Selveierdemokratiet kan også bidra til mindre ulikhet. Skattemessige fordeler kan føre til at samfunnet får mer såkalt arbeidende kapital, samt at flere eier denne kapitalen. Det kan også stimulere flere til å bli medeiere i egen bedrift.
Selveierdemokratiet legger opp til ansvarlighet og sparing. Det vil trolig gi enkeltmennesker inspirasjon til å forbruke mindre og investere mer i fremtidenes innovasjon og næringsvirksomhet.
Fremfor å utvikle selveierdemokratiet mer, lar vi offentlig sektor og det offentlige (finansierings-) ansvaret vokse. Dette er komfortabelt, men lite bærekraftig. Løsningene på dagens store utfordringer burde kanskje heller handle om å tenke nytt om gamle borgerlige ideer. Hvorfor gjør ikke en borgerlig regjering det?
Innlegget er på trykk i Aftenposten 23.1.21. Se også:
https://www.civita.dev08.dekodes.no/publikasjon/selveierdemokratiet
Relatert
Brev 1: Om borgerlighet
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
Trenger vi egentlig ledere?
Ketil Solvik-Olsen til Civita
