Vaksinesuksessen viser at venstresiden tar feil
Vaksinesuksessen viser at venstresiden tar feil. Vi lurer vi oss selv, hvis vi tror vi kan «misjonere» oss til suksess basert på statlige masterplaner, skriver Lars Peder Nordbakken i Aftenposten.
Publisert: 4. mars 2021
Selv om det er for tidlig å skrive historien om vaksinekappløpet under covid-19-pandemien, vet vi allerede en hel del. Vi vet blant annet at det aldri før har lykkes å utvikle og teste så mange nye vaksiner på så kort tid.
Ifølge The Economist er det på verdensbasis allerede utviklet 379 ulike covid-19-vaksiner under ett år etter publiseringen av den vitenskapelige spesifikasjonen av viruset. Disse befinner seg på ulike stadier i test- og godkjenningssyklusen.
Syv vaksiner har, basert på anerkjente kriterier, oppnådd godkjent regulatorisk status i ett eller flere land. Og flere lovende kandidater, som Novawax Curevac, er på god vei til å oppnå det samme.
Lyset i enden av tunnelen
Det er til nå i alt inngått kontrakter om levering av 7,9 milliarder vaksinedoser i inneværende år. Dessuten er det planlagt en produksjonskapasitet som tar høyde for å kunne levere ytterligere 4,3 milliarder doser innen året er omme. Verdens voksne befolkning består til sammenligning av 5,8 milliarder mennesker.
Vi ser med andre ord lyset i enden av tunnelen, selv om mye gjenstår både når det gjelder finansiering og distribusjon, spesielt i fattige land.
Men det er ikke mulig å sette tall på hvilken enorm betydning dette «lyset» vil få i form av reduserte menneskelige lidelser, så vel psykisk som sosialt og økonomisk.
Nykommerne er mest innovative
Bak dette alvoret kan vi skimte viktig lærdom om forskning og innovasjon for fremtiden.
De leverandørene som leder an i kappløpet, og som ventelig også har lett for å tilpasse sine vaksiner til nye muterte virusvarianter, har det til felles at de har lykkes på grunnlag av helt ny vaksineteknologi, med betegnelsen mRNA.
Når vi ser nærmere på hvem de ledende aktørene er, finner vi følgende: Innovatørene i front er nesten uten unntak relativt små og unge selskaper. Vi begynner etter hvert å dra kjensel på dem: Biontech (med Pfizer som partner) og Curevac fra Tyskland og Moderna og Novawax fra USA.
Derimot finner vi ingen av de tre internasjonale vaksinegigantene i tetsjiktet. GlaxoSmithKlein (GSK), Merck og Sanofi har alle havnet langt bak i løpet.
De store, etablerte aktørene havnet bakpå
Ifølge Financial Times forsøker GSK nå å melde seg på i kampen på nytt etter å ha gått på et forsmedelig tap på hjemmebane: Forskningsmiljøet ved Oxford University valgte å samarbeide med Astra Zeneca fremfor GSK.
Det amerikanske Merck har allerede avviklet sitt vaksineutviklingsprogram, mens det franske Sanofi nå søker å innta en underleverandørrolle etter et mislykket samarbeidsforsøk med Translate Bio.
Hvis Financial Times har rett i sin vurdering, har alle de tre legemiddelgigantene blitt fanget av sine veletablerte, gamle metoder. Dermed har de overlatt de mer risikofylte og radikale innovasjonsforsøkene til nye utfordrere i bransjen.
Slik bekreftes et velkjent innovasjonsmønster fra mange andre næringer: De mest radikale og transformerende innovasjonene kommer sjelden fra de store, etablerte aktørene, men som regel alltid fra nye aktører. De store, etablerte aktørene er til gjengjeld ofte best til å gjennomføre små, gradvise innovasjoner.
Myndighetenes rolleforståelse er viktig
En annen lærdom er knyttet til myndighetenes rolle. De har ikke fulgt den modellen som blant andre økonomen Mariana Mazzucato og en del på den norske venstresiden forfekter: At staten tar en ledende strategisk og koordinerende rolle for å realisere store samfunnsoppdrag, eller missions, ofte med referanse til det amerikanske månelandingsprosjektet Apollo.
Vaksinekappløpet har fulgt et helt annet mønster.
I stedet for å satse på statsstyrte prosjekter har myndighetene i Vesten heller valgt å utlyse en åpen konkurranse:
De har tilbudt støtte til forskning og gått i kontraktsforhandlinger med de mest lovende enkeltaktørene etter hvert som det ble klart hvem de var. Den modellen som ligger an til å lykkes nå, er derfor utpreget åpen, polysentrisk og konkurransebasert, ledsaget av åpen tilgang til resultater fra offentlig finansiert forskning.
Den mye omtalte Mazzucato-modellen er i motsetning til dette basert på at staten leder et utviklingsprogram. Programmet angir konkrete mål og teknologisk retning og inviterer utvalgte private aktører innenfor det myndighetsbestemte prosjektet.
Boris Johnsons fiasko
Det nærmeste man kommer et «månelandingsprosjekt» etter Mazzucatos oppskrift, nå under koronakrisen, er trolig den britiske statsminister Boris Johnsons Operation Moonshot.
Det ble lansert i september i fjor, med følgende klare mission: å utvikle et avansert teste- og sporingssystem under ledelse av helsemyndighetene med sikte på å teste 10 millioner briter daglig fra og med begynnelsen av 2021.
Det ble det ingenting av, og prosjektet er for lengst definert som en fiasko, ifølge Financial Times.
Det er vanskelig å forestille seg en større kortsiktig samfunnsutfordring enn å forsyne verden med vaksiner mot covid-19-viruset. Det samme gjelder en større langsiktig utfordring som å lykkes med den grønne industrielle revolusjonen som skal ta oss videre inn i en bedre fremtid etter covid-19.
Felles for begge utfordringene er dette: Vi lurer vi oss selv hvis vi tror vi kan «misjonere» oss til suksess basert på statlige masterplaner.
Innlegget var publisert i Aftenposten 29. februar 2021.
Relatert
Produktiviteten er viktig
EU og økonomi
EU-samarbeidet er i utgangspunktet et markedssamarbeid. Dette er fortsatt kjernen i EU, og omfatter i dag også en felles valuta og koordinering av økonomisk politikk. Men nærmere samarbeid på andre saksområder spiller en stadig viktigere rolle. Dette påvirker markedssamarbeid direkte og indirekte og fremmer en bredere politisk integrasjon mellom medlemsstatene.
USA tar Grønland. Hva så?
Skurdal jukser eller misforstår
Norsk økonomi: Er den så sunn som vi tror?
