Kan vi redde menneskeliv ved å se på vann som en vare? Ja, mener Fredrik Segerfeldt fra Svensk Næringsliv. I boken ”Water for sale” tar han et oppgjør med venstresidens ideologiske tvangstrøyer, og viser hvordan markedsøkonomien kan gjøre livene til millioner av mennesker bedre.
av Torbjørn Røe Isaksen, leder i Unge Høyre
Over en milliard mennesker i verden mangler tilgang til rent vann. Hvert år dør nesten 12 millioner mennesker som følge av urent drikkevann, og mangelen bidrar til sykdommer og enorme lidelser i store deler av den tredje verden.
Hva kan gjøres? Økonomen Fredrik Segerfeldt kommer med et oppsiktsvekkende og politisk ukorrekt svar i sin nye bok ”Water for sale” som utgis av den libertarianske, amerikanske tenketanken Cato Institute; kjent for sin gode research og spissede meninger mot både høyre- og venstresiden i amerikansk politikk.
Hovedargumentet i Segerfeldts bok er at hundrevis av millioner mennesker i dag står uten tilgang til rent drikkevann av god kvalitet, og dermed overlates til det illegale markedet. Det er nemlig venstresidens myte at markeder oppstår i det de formaliseres og underlegges offentlig kontroll og regulering. Sannheten er den stikk motsatte. Markeder eksisterer over alt hvor mennesker samhandler, og alternativet for verdens aller fattigste er ikke å gå uten vann, men å kjøpe vann på kanne fra lokale markeder. Prisene er skyhøye, av og til så mye som 12 ganger tilsvarende pris for vann fra det vanlige markedet.
Segerfeldt forteller historien om hvordan offentlig sektor har sviktet i land etter land. 97 prosent av verdens vannforsyning skjer i offentlig regi, og i følge økonomen er dette nettopp grunnen til at så mange står uten fast levering. Kundene, stort sett middel – og overklassen, som allerede har tilgang til rent vann er lite villige til å betale mer for å øke dekningsgraden. Samtidig har offentlig eide og drevne vannselskaper null incitamenter til å bredde forsyningen.
Dette er en av vår tids største utfordringer, mener Segerfeldt. Han legger heller ikke skjul på kostnadene ved å slippe til private aktører, enten gjennom samarbeid, konkurranseutsetting eller privatisering. Noen steder kan prisene øke gradvis, og protestene mot privat engasjement har vært massive i mange fattige land.
Skal vi privatisere all distribusjon av vann? Nei, det vil ikke skje. Bør vi la private også slippe til? Ja. I hvert fall om vi skal oppnå målet om universell dekning.
Boken er kort med sine 144 sider, men allikevel spekket med faktaargumentasjon. Kildehenvisningene er fyldige, og argumentasjonen grundig. Allikevel er nok ”Water for sale” først og fremst en bok for legmenn. Leservennligheten går på bekostning av de dypere resonnementene, og motstandernes argumenter avvises i stedet for å drøftes grundig. ”Water for sale” gir innsikt og kunnskap om en av vår tids aller største humanitære utfordringer.
Relatert
USA mot EU – Monroe mot Mercosur
Er EUs tollunion alene, noe for Norge?
Frihandel er handel mellom land i et område uten toll eller kvantitative restriksjoner. Slike land kan også danne en tollunion, det vil si å ha en felles handelspolitikk. Toll er dessverre aktuelt igjen på grunn av America First-politikken. Spørsmålet i overskriften skyldes EUs beskyttelsestiltak etter EØS-avtalen mot norsk og islandsk eksport av ferrolegeringer til EU.
Norske produsenter tjener på EUs tiltak
EU beskytter seg mot norsk eksport
EU har vedtatt handelspolitiske beskyttelsestiltak mot import av ferrolegeringer. Dette omfatter også Norge og Island. Regjeringens anstrengelser for å unngå dette i EØS-samarbeidet førte ikke frem. Situasjonen kan illustrere et aspekt ved EØS-avtalen, som mange ikke har vært oppmerksom på.
EU ut av fryseboksen
