Demokrati

Civita og de autoritære

Alt i alt er det nok en ganske fin balanse i det vi så langt har gjort, ikke minst takket være arbeidene til min kollega Bård Larsen.

Kristin Clemet

Publisert: 26. august 2021

Det er fascinerende å se hvor støtende eller uinteressant mange syns det er at noen vil diskutere de programmene som partienes kandidater går til valg på. Det er uklart for meg om det er en generell holdning at partienes programmer ikke betyr noe, eller om dette først og fremst gjelder Rødt.

Etter min mening har Rødt det klart mest problematiske prinsipp- programmet av samtlige partier som er representert på Stortinget. Partiet vil ha revolusjon i et av verdens mest solide liberale demokratier og beskriver en alternativ form for demokrati som ligner sterkt på det vi i dag forbinder med «illiberale demokratier». Samtidig skal det innføres en form for planøkonomi.

De som føler seg støtt av at dette blir nevnt, bruker merkelig nok ikke argumenter for å forsøke å forklare hvordan programmet til Rødt alternativt skal forstås. Hva betyr det for eksempel når Rødt skriver at arbeiderklassen, når den utgjør flertallet, skal «ha makta over alle viktige samfunnsområder»?

Fremfor å gå inn i en diskusjon om dette, velger flere av Rødts venner å skyte på budbringeren, som i dette tilfellet har vært meg og kolleger i Civita. Kronargumentet er at vi må feie for egen dør – enten det gjelder Anders Langes forhold til apartheid-styret i Sør-Afrika, Viktor Orbán i Ungarn eller Aftenposten på 1930-tallet.

Man kan alltids diskutere relevansen av dette sammenlignet med et dagsaktuelt partiprogram, men la gå: Dersom man først er opptatt av å ta vare på det liberale demokratiet og av bekjempe illiberale, autoritære og totalitære holdninger og krefter, må det gjelde alle, enten de kategoriseres som «høyre» eller «venstre».

Men hva er det som får Rødts venner til å følge så dårlig med at de tror at Civita ikke gjør det? Har de ikke internett?

Civita er en liten tankesmie, så jeg vil absolutt ikke påstå at vi greier å dekke alt. Men man må følge særdeles dårlig med for ikke å ha fått med seg at vi i de senere år har arbeidet mer med høyreautoritært tankegods og tendenser enn vi har gjort med den autoritære venstresiden.

Alt i alt er det nok en ganske fin balanse i det vi så langt har gjort, ikke minst takket være arbeidene til min kollega Bård Larsen.

Innlegget er på trykk i Klassekampen 24.8.21.