Næringsliv

Stor risiko for at vi ikke når klimamålene med «aktiv» næringspolitikk

Vi har kort og godt ikke tro på at en omfattende statlig utplukking og subsidiering vil være en effektiv politikk for å nå klimamålene. Risikoen for at vi ikke når målene på den måten, er stor, og/eller det blir veldig kostbart. Hvem er tjent med å påføre det grønne skiftet slike handikap?

Lars Peder Nordbakken

Steinar Juel

Publisert: 12. september 2021

I en artikkel i DN 7. september mener samfunnsøkonom Kjell Roland at vi melder oss ut av klimadebatten fordi vi er svært skeptiske til at staten skal peke ut og subsidiere grønne prosjekter med milliarder av kroner. Han synes å være overrasket over at vi i Civita-notat nr. 16-2021 også kommer med vurderinger som rammer den sittende regjeringen. Som medarbeidere i en tankesmie ser vi det som vår rolle å vurdere saker på et selvstendig grunnlag. Det kan resultere i kritikk av politikken til partier, både til høyre og venstre. Roland definerer et svært smalt rom for debatt, hvis det er slik at han mener at man melder seg ut, dersom man har meninger som avviker fra det politiske partier står for. En tankesmie skal ikke være et ekkokammer for andre.

Det Civita-notatet som Roland viser til, drøfter ulike former for næringspolitikk, og munner ut i en konklusjon som angir noen anbefalte hovedprinsipper for en god næringspolitikk. Det handler ikke om klimapolitikk spesielt, slik Roland gir inntrykk av, selv om det viser til og eksemplifiserer noen problemstillinger knyttet til næringspolitikk i møte med det grønne skiftet.

Roland har imidlertid helt rett i at vi er kritiske til at staten igjen skal begynne å peke ut industriprosjekter og subsidiere dem. Ja, vi mener faktisk også at avgifter på klimagassutslipp bør være hovedvirkemiddelet i klimapolitikken, ikke så helt ulikt innholdet i regjeringens klimamelding, EUs klimapolitikk, Klimaomstillingsutvalgets rapport, for ikke å glemme et mye omtalt internasjonalt opprop blant kjente samfunnsøkonomer for et par år siden, deriblant flere nobelprisvinnere, som William Nordhaus m.fl.

Det er derfor ikke slik, som Roland antyder, at «bitte lille Norge», ved å følge de prinsippene som vi skisserer i notatet, vil føre en helt annen politikk enn andre land, og dermed legge grunnlaget for massearbeidsledighet. I notatet viser vi også til at staten har en viktig rolle der det er markedssvikt. Det gjelder særlig i oppbyggingen av fellesgoder som infrastruktur, samt støtte til forskning og innovasjonsprosjekter. Det vi også vektlegger, er at spillereglene rundt alle offentlige støttetiltak bør være mest mulig markedskonforme.

I det nevnte Civita-notatet kommer vi med noen kritiske vurderinger av karbonfangst-prosjektet i Brevik og statlig støtte til havvind og batterifabrikker i Norge. Vurderingene av karbonfangstprosjektet bygger på en artikkel av tre forskere ved Frisch-senteret og Universitetet i Oslo i fagtidsskriftet Samfunnsøkonomen nr. 2-2021.

Etter at vi skrev notatet er vi også blitt kjent med at det på områdene batterifabrikker og bunnfast havvind er i ferd med å bli realisert store satsinger i Norge basert på privat kapital, og hvor nettopp den forventede prisutviklingen for karbonutslipp utgjør en vesentlig del av investeringsregnestykket. Det forstår vi som et tidlig tegn på hvor effektivt markedet kan bidra til det grønne skiftet, når det tilføres korrigerende avgifter som gir et riktigere bilde av hva klimagassutslipp faktisk koster samfunnet.

Roland leter etter en forklaring på hvorfor vi er så negative til at staten skal plukke og subsidiere industriprosjekter når «alle» mener noe annet. Han mener forklaringen må være at vi enten sitter fast i en neoliberal ideologi, eller at vi ikke forstår hvor dyptgripende endringer som må til. Forklaringen er enklere enn det. Vi har kort og godt ikke tro på at en omfattende statlig plukking og subsidiering vil være en effektiv politikk for å nå klimamålene. Risikoen for at vi ikke når målene på den måten er stor, og/eller det blir veldig kostbart. Hvem er tjent med å påføre det grønne skiftet slike handicap?

Roland mener at den typen politikk som vi skisserer, gjør at Norge i 2050 ikke lenger vil være et av verdens rikeste land. Vel, både Norge og andre land har dårlig erfaring med å bli rike ved å subsidiere enkeltnæringer, enkeltbedrifter og prestisjeprosjekter.

Innlegget var publisert

https://civita.dev08.dekodes.no/publikasjon/hva-er-god-naeringspolitikk

https://civita.dev08.dekodes.no/publikasjon/raskere-klimaomstilling-redusert-risiko-ny-politikk-for-norge-i-en-verden-som-nar-parismalene

Publisert: 12. september 2021