En bedre verden uten bistand?
Bistandseffekten er omstridt. Det vi derimot med stor grad av sikkerhet kan si, er at mer handel vil skape økonomisk vekst, hvilket er en forutsetning for å hjelpe verdens fattige. Line Tresselts råd om å behandle landene i sør mer likeverdig er et godt råd, det følger vi best gjennom mindre bistand og mer investeringer og bedre handelsbetingelser, skriver Eirik Løkke.
Publisert: 4. oktober 2011
Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita
Line Tresselt (UNESCO) etterlyser i DN 29. september nytenkning i bistandspolitikken. Dette fordi makt flyttes sørover som følge av økonomisk vekst, samtidig som USA og Europa sliter med økonomiske problemer. Jeg er enig med Tresselt i at den relative forskyvningen av makt fordrer nytenkning, og et av de viktigste spørsmålene i så måte er hvorvidt bistand bidrar positivt for å redusere fattigdom. Det er det god grunn til å tro ikke er tilfelle.
Bistand definert som direkte (budsjettstøtte) eller indirekte (aktør/prosjektbasert) støtte til fattige land har flere problematiske sider. Den bidrar til å skape perverse incentiver for politikken i mottagerlandene. Stadige overføringer av bistand gjør at lokale politikere (og byråkrater) får færre incentiver til selv å utvikle en bærekraftig vekstpolitikk. Dermed kan det være slik at også vellykkede prosjekter innen helse og skole bidrar til å undergrave ansvaret lokale politikere har overfor egne velgere, all den tid pengene overføres fra utlandet og ikke baseres på egne skatteinntekter. Forskningen er uklar, men det er lite som tyder på at bistand skaper økonomisk vekst; vellykkede prosjekter på mikronivå synes ikke å få effekt på makronivå. Man kan selvfølgelig innvende at bistanden aldri har hatt som formål å være den viktigste vekstfaktoren, men om bistand har (indirekte) negativ effekt på økonomisk utvikling, slik William Easterly hevder, er kritikken særdeles relevant.
Tilhengerne av (mer) bistand henviser ofte til behovet for «bedre», ikke mindre bistand, noe som skal oppnås blant annet gjennom bruk av evalueringer. Det er oppløftende at bistandsbransjen er blitt mer positiv til evalueringer, men debatten preges fremdeles av større fokus på input (penger brukt) enn output (resultater). Ei heller er evalueringer problemfrie, ettersom de er ressurskrevende, hvilket gjør eventuelle positive gevinster av bistand relativt dyrere, dersom omfattende evalueringer gjennomføres.
Bistandseffekten er i beste fall omstridt. Det vi derimot med stor grad av sikkerhet kan si, er at mer handel vil skape økonomisk vekst, hvilket er en forutsetning for å hjelpe verdens fattige. Line Tresselts råd om å behandle landene i sør mer likeverdig er et godt råd, det følger vi best gjennom mindre bistand og mer investeringer og bedre handelsbetingelser.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 4. oktober 2011.
Relatert
USA mot EU – Monroe mot Mercosur
Er EUs tollunion alene, noe for Norge?
Frihandel er handel mellom land i et område uten toll eller kvantitative restriksjoner. Slike land kan også danne en tollunion, det vil si å ha en felles handelspolitikk. Toll er dessverre aktuelt igjen på grunn av America First-politikken. Spørsmålet i overskriften skyldes EUs beskyttelsestiltak etter EØS-avtalen mot norsk og islandsk eksport av ferrolegeringer til EU.
Norske produsenter tjener på EUs tiltak
EU beskytter seg mot norsk eksport
EU har vedtatt handelspolitiske beskyttelsestiltak mot import av ferrolegeringer. Dette omfatter også Norge og Island. Regjeringens anstrengelser for å unngå dette i EØS-samarbeidet førte ikke frem. Situasjonen kan illustrere et aspekt ved EØS-avtalen, som mange ikke har vært oppmerksom på.
Vi søker prosjektleder for bistands- og utviklingspolitikk
