Kristendemokrati med politisk relevans
Konrad Adenauers kristendemokrati var mer vitalt og moderne enn det norske kristendemokratiet. Norske kristendemokrater på jakt etter ideologisk retning og forankring bør derfor se til Tyskland og Adenauer, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit hos Minerva.
Publisert: 10. oktober 2011
Konrad Adenauers kristendemokrati var mer vitalt og moderne enn det norske kristendemokratiet. Norske kristendemokrater på jakt etter ideologisk retning og forankring bør derfor se til Tyskland og Adenauer.
Essayet er en bearbeidet versjon av Lars Gauden-Kolbeinstveits innledning om Konrad Adenauer i Konservatisme, Universitetsforlaget/Civita (2011). Boken kan bestilles her.
Konrad Adenauer (1876–1967) er kanskje mest kjent for sin sentrale rolle i forsoningspolitikken overfor Frankrike og for utviklingen av det som vi i dag kaller EU.
Ideologisk sto han på en klar kristendemokratisk plattform og støttet samarbeidet mot vest og en hard linje mot kommunismen.
I den økonomiske politikken bygget han sammen med sin finansminister, Ludwig Erhard, opp den sosiale markedsøkonomien som var inspirert av den liberale økonomen Wilhelm Röpke. Adenauer og Erhards avvisning av planøkonomien og fokus på sosiale markedsreformer fikk stor betydning for Vest-Tysklands oppblomstring etter den andre verdenskrig – det såkalte Wirtschaftswunder. Adenauer var kansler helt frem til 1963, da Erhard overtok.
Adenauer var hele 69 år da den andre verdenskrig tok slutt. Da de allierte inntok Tyskland våren 1945, var han oppført som nummer én på amerikanernes såkalte hvite liste, det vil si tyskere man kunne samarbeide med i gjenoppbyggingen.
Adenauer hadde en høy stjerne hos amerikanerne og ble før kamphandlingene var over anmodet om å bli overborgermester i Köln. Han ba om ikke å bli utnevnt. Adenauer hadde tre sønner i tysk fronttjeneste og fryktet at de ville bli skutt av nazistene om det ble kjent at amerikanerne hadde innsatt ham som overborgermester. Dette ble respektert. Adenauer fikk status som rådgiver og ble først overborgermester etter at kamphandlingene var over.
Nytt parti og kommunismefare
I lys av de demokratiske partienes svikt i møte med nazistene i 1933 mente Adenauer det var nødvendig med et nytt parti med bred kristelig basis og et solid etisk fundament.
Før krigen hadde den dypt religiøse Adenauer vært medlem i det katolske sentrumspartiet Zentrum, men etter krigen så han behovet for et kristendemokratisk parti som også hadde appell til dem som ikke var katolikker. Partiet kunne ikke være strengt konfesjonelt bundet. Resultatet ble CDU og «søsterpartiet» CSU (Christlich-Soziale Union in Bayern).
Adenauer så tidlig de farene som truet fra kommunismen og Moskva etter den andre verdenskrig. I lys av dette, og med tanke på å bevare et demokratisk og fritt Vest-Tyskland og Vest-Europa, la Adenauer vekt på at den seieren for friheten som de vestlige allierte hadde vunnet, var en betinget seier. Hvis Tyskland ikke ble godtatt som et politisk og økonomisk likeverdig land i Europa, kunne freden og friheten igjen bli truet. En krig var ikke over før også de beseirede var vunnet over til riktig side.
Han forsto selvsagt at de vestallierte krevde erstatning og ikke minst sikkerhet, men sikkerhet i Europa kunne ikke oppnås ved å behandle Tyskland urimelig. Han kjempet blant annet mot de alliertes demontering av den ikke-militære delen av tysk industri. Begrepet «demontering» måtte ikke få samme propagandaeffekt som begrepet «Versailles» i sin tid hadde hatt.
Adenauer var realist og forsto at en samling av hele Tyskland kunne bli vanskelig på kort sikt, men det betydde ikke at et samlet Vest-Tyskland var umulig. Det var viktig, ikke bare for Vest-Tyskland, men for hele Vest-Europa. På sikt var også et sterkt Vest-Tyskland nødvendig for å samle hele Tyskland.
Han var en sterk pådriver for å samle de tre veststyrte sonene til én stat. En enhetlig, fremtidsrettet, næringsvennlig og rettmessig behandling av vesttyskerne var viktig for å fremme demokratiet. Hvis ikke, ville også de vestlige sonene kunne falle under kommunismens autoritære innflytelse.
Demokratiets etikk
Adenauer var svært opptatt av at demokratiet måtte ha en etisk forankring, og denne forankringen var den kristne humanismens ideer: Den kristne naturrett sikrer, ifølge dette synet, menneskeverdet og individets rett.
Individet har forrang i forhold til staten, men individet må ikke dermed overlates til seg selv – snarere tvert imot. Det er det samfunnet og den etikken som frie og ansvarlige individer danner i fellesskap, som best sikrer det etiske fundamentet som demokratiet er avhengig av. Som det het i CDUs grunnsetninger til partiprogram fra 1946: ”Statens virksomhet må være båret og fylt av kristen etikk og kultur og dermed av sant demokrati. I menneskeverdet og individets umistelige rettigheter finner statens makt sine grenser.”
I den europeiske kristendemokratiske tradisjonen er det et vesentlig poeng at demokratiet forankres i den kristne etikken, ikke omvendt. Samtidig er det et klart skille mellom religionen og staten, med utgangspunkt blant annet i Jesu ord om å gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.
Kristenliv og tro er med andre ord primært et samfunnsanliggende, ikke et statsanliggende. Sentralt i kristendemokratiet står ivaretakelsen og beskyttelsen av den private og sivile sfære motstatsmaktens inngripen.
Vektleggingen av kristen etikk og kultur utgjør derfor ikke et brudd med det prinsippet den tyske filosofen Jürgen Habermas (f. 1929) har fremmet som grunnleggende for demokratiet. Ifølge Habermas må offentligheten gjerne være preget av religion, men formelle institusjoner, som rettsvesen eller parlament, og den diskusjonen og de beslutningsprosedyrene vi finner innenfor disse, må preges av sekulære begrunnelser. Prinsippet kan snarere sees som en understrekning av hovedpoenget i Adenauers kristendemokrati.
Kristendemokratiet anerkjenner den religiøse sfæres nødvendighet for å sikre en etisk grunnmur, men vil samtidig advare mot å blande for mye religion inn i politikken eller politikk inn i religionen. Det etiske grunnlaget som et samfunn og demokratiet er avhengig av, vil ikke bli ivaretatt og utviklet hvis ikke vesentlige områder av samfunnet drives fritt og uavhengig av staten.
Relatert
Brev 1: Om borgerlighet
Ketil Solvik-Olsen til Civita
Frankrike, Tyskland og EU
Frankrike og tyske områder har siden middelalderen ofte stått i strid. På 18- og 1900-tallet førte dette til ødeleggende kriger. Fiendskapet tok slutt med fransk-tysk forsoning. Fra 1950-årene har landene stort sett vært viktige drivkrefter i den europeiske samling. Så lenge EU består, er et ønske om å ødelegge hverandre utenkelig.
Det konservative partiet i Storbritannia kan snart være historie
MAGA-bevegelsens «sado-konservatisme»
