Behovet for eutanasi og assistert selvmord bør bli mindre
Pasienter som ikke ønsker livsforlengende
behandling, får ønsket sitt respektert
Publisert: 28. oktober 2024
Debatten om dødshjelp er tilbake.
Det vi i virkeligheten diskuterer, er eutanasi, som betyr at legen gir en dødelig injeksjon, og assistert selvmord, som betyr at legen skriver ut en dødelig dose som man inntar selv.
Et av spørsmålene som står på dagsordenen, er om det bør settes ned et offentlig utvalg som kan vurdere hvordan et eventuelt regelverk kan se ut, dersom vi skal tillate assistert selvmord og eutanasi i Norge.
FrP mener ja og har foreslått det i Stortinget, men har blitt nedstemt av alle de andre partigruppene.
Også Venstre har diskutert saken før, og nå kommer den opp igjen. Landsstyremedlem Margrethe Prahl Reusch, som var med i Politisk kvarter i forrige uke, har fremmet forslag om å ta det inn i stortingsvalgprogrammet for 2025 – 29.
Fungerende KrF-leder Dag Inge Ulstein har ikke svart klart på spørsmål om hvorvidt KrF vil støtte å nedsette et offentlig utvalg. Han har sagt at KrF gjerne tar debatten og ser frem til en god debatt fremover, men det er ikke kommet noen signaler om at partiet vil gå inn for en offentlig utredning.
Umiddelbart virker det kanskje rart. For som Bård Hoksrud (FrP) påpeker, så er det jo ikke farlig å skaffe seg mer kunnskap. Og en utredning må i så fall også omfatte kunnskap om palliativ og smertelindrende behandling.
Det er likevel grunn til også å ha forståelse for KrFs motstand mot en slik utredning. Spørsmålet om å tillate eutanasi og assistert selvmord er ikke bare et spørsmål om kjølig kunnskap. Det er også snakk om verdier; om synet på helsevesenets raîson d’etre og synet på mennesket.
Jeg tror mange tror at det bare er et spørsmål om tid før eutanasi og assistert selvmord blir tillatt. Programlederen i NRK, som skulle introdusere Politisk kvarter, avslørte det indirekte selv, da han fortalte at et flertall i folket var for, men at politikerne ikke var for «ennå».
Men de som er mot, har nok ikke gitt opp. Dag Inge Ulstein viste selv til at det i enkelte land skjer en reversering av både politikk og holdninger når man ser hvilke konsekvenser det har fått at ulike former for dødshjelp er blitt tillatt.
Debatter om eutanasi og assistert selvmord kan være såre og vanskelige. Det er lett å si seg enig med «siste taler», fordi det er så mange hensyn å ta.
Jeg syns likevel at det er ett argument, som tilhengerne bruker, som er problematisk.
Argumentet ble brukt flere ganger i Politisk kvarter også – nemlig at vi er selvstendige individer som må få bestemme over oss selv. Eller som det ble sagt: Jeg – ikke staten – vet best hva som er best for meg. Individets frihet til å bestemme over seg selv er et helt fundamentalt prinsipp.
Problemet er at dette, isolert sett, gode argumentet, ikke følges opp i praksis av de som bruker det. For også de mener at staten må sette svært strenge grenser for hvem og i hvilke situasjoner det skal være tillatt med eutanasi og assistert selvmord.
FrPs representant nærmest skryter av at regelverket må være veldig stramt. Politikerne – altså staten – skal bestemme hvilke situasjoner og hvilke sykdommer som kan berettige den autonomien de mener at mennesker har.
Jeg tror at dette argumentet fungerer dårlig i det lange løp.
Man kan ikke på den ene side legge til grunn at individet bør ha frihet og adgang til selv å bestemme over eget liv og død – og på den annen side mene at staten bør bestemme hvilke kriterier som er gode nok til at denne friheten skal kunne realiseres. Skal det for eksempel gå på alder, grad av smerter, sykdomstyper eller gjenværende levetid?
Det kan selvsagt innvendes at staten setter grenser for nesten all frihetsutøvelse. Men det er en stor forskjell for eksempel på det vi kaller «selvbestemt abort» og det som enkelte nå kaller «selvbestemt livsavslutning».
Når det settes grenser for når det kan tas en abort, har det med hensynet til barnet å gjøre. Kvinner har altså ikke full autonomi til å «bestemme over egen kropp». Men dette er et argument som det blir vanskeligere å føre i marken, dersom beslutningen bare vedrører en selv. Risikoen for «utglidning» av praksis og kriterier for å kunne kreve hjelp til å dø vil være stor.
Min fornemmelse er at behovet for eutanasi og assistert selvmord på de strenge kriteriene som tilhengerne snakker om, bør være mindre enn det var, og at det vil bli stadig mindre.
Det er nemlig ingen, som har såkalt samtykkekompetanse, som har plikt til å ta imot livsforlengende behandling. Samtidig er det palliative tilbudet og mulighetene til å lindre smerte og lidelse i stadig utvikling.
Tilhengerne av eutanasi og assistert selvmord påpeker ofte at pasientene må ha kort tid igjen å leve, og at prosessen for å få innvilget dødshjelp, skal være svært streng.
Men da blir jo også spørsmålet om det egentlig, for en pasient som ønsker å dø, er så stor forskjell på behandlingsbegrensning og smertelindring, og eutanasi eller assistert selvmord.
For samfunnet, for vårt syn på mennesket, og for dem som arbeider i helsevesenet, er imidlertid forskjellen stor og svært viktig.
Mer fra bloggen
Pleier norske politikere å lyve?
Burde du ha snakket mer om skolepolitikken, Guri Melby?
Høyre og FrP må ut av dødvannet
Fri oss fra politisk yatzy
Norsk politikk
Sylvi Listhaug, statsministerkandidaten og limet
