Ikke noe å spøke med
I dagens politiske klima bør vi vokte oss vel for å bruke ironi og satire i samfunnsdebatten. Nytt blogginnlegg fra Kristin Clemet:
Publisert: 1. april 2019
Innlegget var publisert på Clemets blogg i anledning dagen mandag 1. april 2019.
I det siste har det blitt satt søkelys på humorens rolle i samfunnsdebatten. Det synes jeg er betimelig. Vi lever i en tid hvor tilliten er under press. Spesielt gjelder dette tilliten til de etablerte mediene. Denne tilliten er avgjørende for den offentlige samtalen, og videre for et velfungerende demokrati. Å peke på at det man driver med er humor, bør ikke være noe frikort for å dikte opp nyheter.
Jeg synes det er på tide at mediene og andre samfunnsaktører tar et oppgjør med den store rollen humor og satire har fått spille. Tilliten til den offentlige samtalen bør komme først. Kritikken av falske nyheter kan fort lyde hul, hvis man selv er med på å spre usannheter. Det bør tas et tverrpolitisk oppgjør med den lettvinte omgangen med sannheten mange har.
Men det handler ikke bare om å forsvare sannheten. Et nytt alvor har seget inn i samfunnsdebatten, med en ny generasjon engasjert ungdom som opplever en mer kaotisk verden enn noen sinne. Vi som kan oppfattes som premissleverandører i det offentlige ordskiftet, har et spesielt ansvar.
Under klimastreiken fredag 22. mars marsjerte titusenvis av unge aktivister i gatene for å få voksne til å ta klimaendringene på alvor. Men hva gjorde de voksne komikerne, representert ved aktører som NRK Satiriks? Jo, de lagde «fake news»-humor ved å la en av dem gi seg ut for å være utviklingsminister Dag Inge Ulstein. Hvilket signal sender vi når vi tøyser med barn og unge allerede i deres første møte med politisk aktivisme?
I en kultur hvor det ytre betyr mye, og mange unge lever og ånder for flest mulig «likes» på sine «selfies», kan man også stille spørsmål ved avisenes daglige karikaturtegninger. Å fremheve de mindre tiltalende aspektene ved politikeres utseende kan i verste fall skremme ungdom som ikke ønsker å bli visuelt latterliggjort, bort fra politikken.
For oss som er født før årtusenskiftet, er det også viktig å huske at dagens barn og unge ikke er en del av ironigenerasjonen. De er vokst opp med Harald Eia som sosiolog og samfunnsrefser, ikke Harald Eia som snakker tulledialekt på Rutebilstasjonen i Arendal. De har ikke nødvendigvis forutsetninger for å forstå ironi og lignende typer «morsomheter».
Så hva forventer vi egentlig? Om vi tøyser bort de alvorlige truslene mot samfunnet som vi ser i dag, kan vi ikke bli overrasket dersom svaret fra de unge blir at de ikke lenger tror på demokratiet eller på fredelig aktivisme, og tyr til illiberale, antidemokratiske virkemidler som sabotasje eller skade på privat eiendom.
Vi kan aldri vite hvilke reaksjoner det som er ment som en uskyldig spøk, kan fremkalle hos de som er mottakere av det «spøkefulle» budskapet. Skal vi for eksempel tulle med #metoo-kampanjen, og risikere å trigge minner om ubehagelige opplevelser og trakassering? Eller spøke med skattelette uten tanke for hvordan det kan føles, når du nettopp har måttet selge familiebedriften for å finansiere formuesskatten?
Innlegget var publisert på Clemets blogg i anledning dagen mandag 1. april 2019.
Mer fra bloggen
Toje skaper debatt, men det hadde vært fint å komme videre
Politikk og samfunn
Ledere i offentlig sektor går av, sparkes og hetses. Det er et faresignal.
Institusjoner og forvaltningPolitikk og samfunn
Pengan går! Men Mari Skurdal har rett.
Media
Pleier norske politikere å lyve?
Burde du ha snakket mer om skolepolitikken, Guri Melby?
