Armenia: Begrepstriksing og kildebruk

Næss har brukt årevis på mer eller mindre å hvitvaske det tyrkisk-osmanske ansvaret for den største forbrytelsen en statsmakt kan gjøre seg skyldig i. Det fremstår som ganske uforståelig, skriver Bård Larsen i Klassekampen.

Bård Larsen

Publisert: 14. april 2015

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Nok en gang bruker Ragnar Næss folkerettsjuristen William Schabas som sannhetsvitne for sin kamp mot å omtale massakrene på armenere og andre minoriteter i osmanriket i 1915 som folkemord. Næss skriver: «Det svir for folkemordforskerne at Schabas som tidligere president for IAGS (International Association of Genocide Scholars) tar til orde for ikke å bruke betegnelsen folkemord på det som skjedde i 1915. Men verken Larsen eller Rise har lagt frem noe dokumentasjon på at han fremdeles mener at de juridiske kriteriene for folkemord er oppfylt hva angår 1915.»

Problemet med Næss er at han spiller på to hester. For det første hevder han at folkemordsbegrepet er uklokt å benytte med hensyn til forsoningsprosessen mellom Tyrkia og Armenia. Han begrunner det altså strategisk. Det er i seg selv ikke så veldig ille.

Men dette er ikke Næss egentlige begrunnelse. Den har vært klart lenge. Næss mener nemlig at det ikke skjedde et folkemord i 1915. Den ungtyrkiske intensjonen kan ikke bevises, mener han, og har i årevis pekt på et lite batteri historikere – gjerne med tyrkiske forbindelser – som hevder at noe slikt ikke skjedde. Og her er Næss omtrent på linjen med kjernen i hele den tyrkiske historiefremstillingen: Armenerne var aldri ofre for folkemord, men det innrømmes at det skjedde overgrep. Disse overgrepene skjedde i den forråelsesprosessen som nærmest var uunngåelig i lys av verdenskrigen som utspilte seg. Krigsforbrytelser skjer som kjent gjerne på flere sider i slike store konflikter. Næss har altså brukt årevis på mer eller mindre å hvitvaske det tyrkisk-osmanske ansvaret for den største forbrytelsen en statsmakt kan gjøre seg skyldig i. Det fremstår som ganske uforståelig.

William Schabas har aldri ment at det som skjedde med armenerne ikke var folkemord, verken i den strengest mulig juridiske definisjon, eller etter den samfunnsvitenskapelige forståelsen av hva et folkemord er og hva det innebærer. Det Schabas og andre folkerettsjurister derimot mener, er at folkemord er svært vanskelig å pådømme juridisk, og at det derfor kan være mer håndgripelig å tiltale krigsforbrytere for «forbrytelser mot menneskeheten», som jo er langt enklere å bevisføre enn en masterplan for hel eller delvis utryddelse av en folkegruppe. Schabas har aldri forlatt sitt grunnsyn om at vi historisk kan fastslå – utenfor enhver tvil – at Holocaust, Rwanda og Armenia mer enn noen andre forbrytelser oppfyller folkemordskonvensjonens betingelser for å omtale hendelser for folkemord. Næss blander altså snørr og bart. Folkemordet på armenerne har aldri vært en del av Schabas innvendinger mot inflasjon av folkemordsbegrepet.

At Næss tar Schabas til inntekt for sitt syn om det tvilsomme i «folkemordbegrepet i samband med deportasjonene og massakrene på armenerne» er et grovt overtramp mot Schabas integritet som folkerettsjurist. Siden Næss har gjort dette gjentatte ganger, er det på tide å legge ballen død en gang for alle.

I en e-post etter forespørsel forklarer William Schabas at han har sett påstander om at han ikke bruker begrepet folkemord for å beskrive de armenske massakrene sirkulere rundt på nettet. Disse påstandene er ifølge Schabas komplett usanne. Schabas kommer med denne erklæringen som kan deles med Klassekampens lesere:

«I innledningen til min bok Genocide in International Law (2000) skriver jeg om de tre store folkemordene i det tjuende århundre, som begynner med folkemordet på armenerne under første verdenskrig. Jeg har gitt uttrykk for at ‘forbrytelser mot menneskeheten’ også er en passende juridisk beskrivelse av folkemordet på armenerne. Dette var faktisk betegnelsen som ble brukt på den tiden. Som kjent ble begrepet folkemord utviklet på slutten av andre verdenskrig. Ved Nürnberg, ble de nazistiske folkemorderne dømt for forbrytelser mot menneskeheten. Dermed kan begge disse to store folkemord i første halvdel av det tjuende århundre beskrives som både folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Å bruke begrepet ‘forbrytelse mot menneskeheten’ innebærer ingen avvisning av begrepet folkemord. I likhet med Holocaust, utgjorde 1915-massakrene av armenere både folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.»

Innlegget er trykket i Klassekampen 14.4.15.