Demokrati

Den svakes makt

En maktkritikk som ikke tar høyde for at hvem som er «svak» og hvem som er «sterk» som oftest er sammensatt, bommer lett med sin maktkritikk, skriver Lars Kolbeinstveit.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 16. november 2018

I et samfunn som det norske, hvor likhet og kollektivisme settes høyt, gir «makta» ofte uheldige assossiasjoner. De med makt forhindrer likhet, og anses gjerne som representanter for markedskrefter som står i motsetning til likhet. De med makt ønsker for eksempel å trekke stigen opp etter seg, eller beskytte sine privilegier. I en offentlighet som den norske oppnår en ofte bedre resultater ved å skape et narrativ om at egnes interesser står svakt og at det er noen andre som har makt. Norsk EU-motstand, eller distrikts- og landbrukspolitiske interesser er kanskje de fremste ekspertene på å skape oppslutning om slike narrativ. Men i nyere tid har også klima- og miljøbevegelsen, eller aktører innenfor innvandringsfeltet, i større grad lyktes med en slik strategi.

«Motmakta har ikke alltid rett», sa Halvor Fosli en dag vi tok en øl. Det er godt sagt. For hvem som har rett avgjøres noen ganger for lett ut i fra hvem som klarer å definere seg selv som motmakten. Vi så det for eksempel i ambulanseflysaken som herjet i offentligheten i vår. Det er ikke gitt at regjering og sentralmakt alltid er dem med mest makt. En slik maktanalyse blir for snever.

På mellommenneskelig og sosialt nivå kan også det å fremstille seg selv som svak være en form for maktbruk. Påstander om at man ikke blir hørt, eller oversett, kan selvsagt stemme, men slike påstander kan mangle rot i virkeligheten og være et maktknep – en hersketeknikk. Sigrid Sollund skriver i sin bok Hersketeknikker – nyttige og nådeløse ikke bare om slike teknikker i den politiske debatten, men hun beskriver også godt hvordan egen svakhet kan brukes som en hersketeknikk i mellommenneskelige relasjoner.

I arbeidslivet kan de svake – vi på gulvet i motsetning til direktørene og kapitalen, eller vi sykepleiere i motsetning til legene, utgjøre en ganske stor reell maktbase. Ledere blir ofte sett på som maktpersoner. Det er de også ofte, men noen ganger opplever ledere urimelig behandling og motmakt. De holdes unna det sosiale på arbeidsplassen, eller opplever at den informasjonen de før hadde tilgang til, som vanlig ansatt, forsvinner når de blir ledere. Slik sett virker motmakten til de ansatte mot sin hensikt, fordi de med formell makt får et dårligere grunnlag til å lede og samarbeide med sine ansatte.

En maktkritikk som ikke tar høyde for at hvem som er «svak» og hvem som er «sterk» som oftest er sammensatt, bommer lett med sin maktkritikk.

Artikkelen er publisert i Minerva 3/2018 og på nett 14.11.18.