Institusjoner og forvaltning

Misforstår statens eierrolle

Statens legitimitet som eier undergraves av kontrollkomiteens aktivisme, av ivrige statsråder og av mikrofonstativmedier. Torstein Ulserød og Jan Erik Grindheim i Dagens Næringsliv.

Jan Erik Grindheim

Torstein Ulserød

Publisert: 27. mai 2016

Marte Gerhardsen, leder i tankesmien Agenda, og Sverre August Christensen, BI-historiker, kom i en kronikk i DN 13. mai med hard kritikk av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomités (kontrollkomiteen) stadig mer aktivistiske opptreden i saker som involverer selskaper der staten er deleier.

Denne kritikken er berettiget. Gerhardsen og Christensen har antagelig helt rett i at kontrollkomiteen, som i realiteten ofte vil si et rødgrønt flertall eller mindretall, gjentatte ganger har opptrådt på en måte som undergraver legitimiteten til det statlige eierskapet.

Grunnen til at denne kritikken kommer nå, er korrupsjonssaken i Telenor. Kontrollkomiteen har, med leder Martin Kolberg i spissen, bedt tidligere konsernsjef Jon Fredrik Baksaas og tidligere styreleder Svein Aaser komme til komiteen «for å få klarhet i hvordan de tenkte som styreleder og konsernsjef i denne sammenhengen», som Kolberg uttrykker det.

Aaser og Baksaas har uttalt seg om saken i offentligheten. «Men en ting er å si det i DN. De må si det til Stortinget også», sier Kolberg til DN (13. mai).

Kontrollkomiteens behandling av Telenor-saken føyer seg inn i et mønster der de gjennomgående problemene er knyttet til manglende forståelse og/eller respekt for maktfordelingsprinsippet i det norske politiske system, og for prinsippene som ligger til grunn for utøvelse av det statlige eierskapet i Norge.

«Det statlige eierskapet skal utøves profesjonelt og forutsigbart innenfor rammen av norsk selskapslovgivning og annet lovverk, basert på allment aksepterte eierstyringsprinsipper og med bevissthet om skillet mellom rollen som eier og andre roller staten har», heter det regjeringens eierskapsmelding.

Det følger av dette at Stortinget ikke har noen rolle i utøvelsen av eierskapet direkte overfor selskapene eller deres organer. Stortingets oppgave er å vedta den lovgivningen som utgjør rammevilkårene for statlige og privateide selskaper, og å kontrollere regjeringen. Det er altså ikke slik at forhenværende eller nåværende konsernsjefer og styreledere i selskaper der staten er deleier, «må si» noe som helst «til Stortinget», slik Martin Kolberg synes å tro.

Kolberg oppfatter åpenbart at kritikken av kontrollkomiteens innblanding i forvaltningen av eierskapet i børsnoterte selskaper tyder på at noen «ikke forstår hvem som bestemmer i Norge». Det er vanskelig å tolke Kolbergs mange merkelige utsagn i denne saken som noe annet enn uttrykk for at han ikke har helt grep om styringsprinsippene i vårt liberale demokrati og aksjonærdemokratiet. Men Kolberg er ikke alene. Venstre-leder Trine Skei Grande følger opp i DN (25. mai) med å uttale at «styringsmodellen (for statlig eierskap) i Norge er klar. All makt i denne sal».

Problemene som oppstår når enkelte stortingsrepresentanter tilsynelatende ikke forstår at Stortingets rolle er begrenset gjennom maktfordelingsprinsippet, kunne blitt dempet dersom statsrådene var mer påpasselige med å markere hvor grensene går. Dessverre er det for mange eksempler på at det svikter også her.

Vi så det for eksempel i Vimpelcom-saken (Telenor), da næringsminister Monica Mæland lot til å bli revet med av mediene og av Stortinget til å opptre på en måte som bidro ytterligere til å undergrave legitimiteten til det statlige eierskapet og maktfordelingen mellom regjering og storting.

Da kontrollkomiteen ifjor høst ba om innsyn i all korrespondanse mellom departementet og Telenor, valgte næringsministeren å etterkomme dette. Hun burde satt ned foten og markert at dette ville være en praksis i strid med prinsippene for det statlige eierskapet.

På samme måte demonstrerte Mæland en uheldig rolleforståelse da det ifjor høst ble rettet kritikk mot Telenor på grunn av mangel på kvinner i ledende posisjoner. Næringsministeren fant det blant annet riktig å gi signaler gjennom mediene i forbindelse med jakten på ny styreleder. Næringsministeren mente at «vi nå (måtte) se ekstra godt etter for å finne kvalifiserte kvinner». Hun ville ikke instruere valgkomiteen, men uttalte at «å gi signaler er viktig».

Mediene er alltid interessert i å formidle slike signaler. Det står også alltid en mikrofon og venter på Martin Kolberg når han vil refse noen offentlig for ikke å ha «snakket riktig». Mediene er imidlertid ikke like interessert i prinsipielle problemstillinger knyttet til rolleforståelse.

Dette bidrar til å skape en dynamikk i samfunnsdebatten som åpenbart skader det statlige eierskapet, og som potensielt, og det er mer alvorlig, kan skade selskapene som er deleid av staten.

Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv torsdag 26. mai 2016