Partienes finansiering er ute av balanse
Sannheten er at pengegaloppen er et resultat av den ressursmessige skjevfordelingen som LOs pengebidrag fører til.
Publisert: 3. september 2023
Nye SSB-tall viser at partiene samlet sett dro inn 723 millioner kroner for året 2022.
Offentlig støtte utgjorde 512 millioner, inntekter fra egen virksomhet sto for 143 millioner, mens bidrag, altså pengegaver, sto for 68 millioner kroner.
Aldri før har partiene fått så mye støtte, i form av bidrag, i et år der det ikke avholdes valg. Borrer man ned i tallene, er det mye å merke seg.
Det er påfallende hvor ulike ressurser partiene har.
Som tidligere er Arbeiderpartiet på topp. Partiet mottar mest penger fra det offentlige, får mest pengegaver og har størst inntekter fra egen virksomhet. Relativt sett drar Ap inn mindre penger av egen maskin enn de fleste andre partier − dette er penger som kommer fra blant annet kontingenter og dugnad.
Samlet mottar partiene altså 68 millioner kroner i pengegaver, og Arbeiderpartiet mottok 30 prosent av alle pengegavene i 2022.
Partiet fikk 23 millioner i gaver, og, for å sammenligne, er dette 10 millioner mer enn Høyre fikk. Arbeiderpartiets inntekter fra pengegaver er en større del av partiets totale inntekter enn tilfellet er for Høyre. I tillegg får Arbeiderpartiet langt mer offentlig støtte enn Høyre.
Mens Høyre fikk fem millioner kroner fra private bedrifter og personer, fikk Arbeiderpartiet 15 millioner fra LO.
I tillegg får LO innflytelse i Arbeiderpartiet gjennom verv og samarbeid.
NHO, på sin side, yter ingen støtte til de borgerlige partiene. Det er derfor en stor skjevhet i partifinansieringen.
Det er også viktig å ta i betraktning at målet med partifinansieringen er å unngå uheldige bindinger mellom givere og parti og å bidra til å sikre likeverdige vilkår i konkurransen om stemmer.
Det utfordres av den faste, høye støtten LO gir til Arbeiderpartiet.
I årets valgkamp har en pengegave Frp mottok fra gruppen «Aksjon for borgerlig valgseier», vakt oppsikt.
Og ja, det er problematisk for politiske partier å motta anonyme pengegaver, selv om måten det skjer på her er innenfor lovverket. Men det må tas i betraktning at det ikke ville vært behov for at Frp fikk slike gaver, dersom Ap ikke fikk så store summer fra fagbevegelsen.
Frp har så langt fått 10 millioner kroner fra denne organisasjonen. Samtidig har Arbeiderpartiet fått 6,5 millioner i et enkeltbidrag bare fra Fagforbundet i årets valgkamp, og det er langt mer der det kommer fra.
LO gir også skjult partistøtte i form av valgkamparbeid og reklamer, eller «tjenester og andre tilsvarende ytelser» som det heter i lovverket. For å henge med på kappløpet, har Høyre fått en, relativt sett, liten sum fra sine to «rikeste onkler», 4,5 millioner kroner til sammen.
Det er godt at mediene setter søkelys på problematiske forhold omkring økonomisk støtte til de politiske partiene. Likevel burde det stilles spørsmål om hvorfor Frp ser seg nødt til å ta imot støtte fra en anonym giver, og hvorfor Høyre får penger fra sine «rike onkler».
Sannheten er at pengegaloppen er et resultat av den ressursmessige skjevfordelingen som LOs pengebidrag fører til.
Det er betenkelig at partier har såpass tette bånd til de aktørene som donerer penger til dem, slik som vi ser mellom Arbeiderpartiet og LO.
LO er en del av trepartssamarbeidet, og når Arbeiderpartiet sitter i regjering og er størst på Stortinget, utgjør de også en betydelig del av samarbeidet.
Et trepartssamarbeid skal ha tydelig atskilte parter. Slik fremstår det ikke når lederen av LO leder Arbeiderpartiets valgkomité.
Det øker faren for at LO favoriseres på bekostning av andre arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgiverne.
Innlegget er publisert i Nettavisen 1.9.2023.
Relatert
Forvaltningens evne til å gjennomføre: Rettsliggjøring uten realisme
Vilkårlig om kommunene etterfølger loven
Sylvi Listhaug blir statsminister
Får vi et nytt politisk landskap?
Høyre kan lære av Kristelig Folkeparti
