Demokrati

Uheldige tiltak for å heve valgdeltakelsen

Vi trenger mer deltakelse, men vi trenger det i større grad mellom valg. Dette skaper et mer dynamisk demokrati og reduserer avstanden mellom folk og de folkevalgte.

Skjalg Stokke Hougen

Publisert: 30. oktober 2023

Ved hvert valg i Norge er det mange som uttrykker bekymring for den «lave» valgdeltakelsen. Det er nesten en fast sak å bekymre seg over, både i forkant av, og etter valg. Å øke deltakelsen pekes også på som selv veien mot å styrke demokratiet. Men er egentlig valgdeltakelsen i Norge så lav? Og burde vi se mot andre måter å styrke demokratiet på?

I Norge har vi hatt en stabil valgdeltakelse de siste 30 årene. I europeisk sammenheng er også valgdeltakelsen høy, relativt sett. Norsk valgdeltakelse ligger 10-15 prosentpoeng høyere enn det europeiske gjennomsnittet. Dette gjelder både for lokalvalg og valg til Stortinget. Det er heller ingenting som tilsier at dette vil endre seg med det første.

Ved lokalvalg er deltakelsen noe lavere, noe som blant annet kan tilskrives at det er flere stemmeberettigede enn ved stortingsvalg. Blant utenlandske statsborgere med stemmerett stemmer som regel mindre enn 30 prosent. Lokalpolitikken får også mindre dekning i riksmediene, noe som kan gjøre det mer utfordrende å sette seg inn i lokale saker.

Ved årets kommunevalg var deltakelsen på 62,2 prosent, en nedgang fra forrige lokalvalg, i 2019. Men deltakelsen var høyere enn lokalvalget i 2015. Valgdeltakelsen i år var også høyere enn lokalvalgene i 1999, 2003 og 2007.

Det er enighet om at valgdeltakelsen burde være så høy som mulig. Likevel er det ikke slik at ethvert tiltak for å øke valgdeltakelsen fungerer eller er et fornuftig tiltak.

Hva som får folk til å stemme

Valgforskning forteller oss at det som øker valgdeltakelsen desidert mest er at velgerne oppfatter at noe står på spill, og at det er tydelige alternativer å velge mellom.

Samtidig er de vanligste årsakene til at folk ikke stemmer, at de føler de ikke har nok kunnskap om politikk, eller at de ikke har hatt tid til å avgi stemme. Hjemmesitting kan derfor gjenspeile en erkjennelse om at demokratiet fungerer bra og at man er relativt tilfreds med samfunnet, slik at man ikke tar seg tid til å stemme eller sette seg tilstrekkelig inn i politikkens mange nyanser.

Det finnes altså legitime grunner til å ikke stemme. Alle stemmer skal vektes likt i demokratiet, men vi må også godta at det ikke alltid er riktig for alle å stemme. Demokratiet trenger en informert offentlighet, der folk vet hva de stemmer på, og hva de stemmer om.

Dårlige tiltak

Flere tiltak er satt inn for å øke valgdeltakelsen. Noen av dem er det ikke mulig å se noen effekt av. Et nytt Civita-notat tar for seg noen av disse. Eksempler er Oslos mobile valgbuss i lokalvalget i høst, som skulle øke deltakelsen på østkanten i Oslo. Valgdeltakelsen sank i de østlige bydelene i 2023, samtidig som tiltaket kostet 1,7 millioner kroner å gjennomføre. Mer problematisk er tiltak som «demokrati-guider», som har potensiale for å misbrukes.

Demokrati-guider er opplærte personer mellom 20 og 35 år, som er sertifiserte, offentlig ansatte, og dermed gis en form for autoritet. Disse skal særlig hjelpe personer med innvandringsbakgrunn til å vite det som trengs for å gå inn i et stemmelokale og ta et informert valg. Demokrati-guidene får åtte timers opplæring, deretter skal de veilede andre i regler, historie og begrunnelser for det norske demokratiet, i tillegg til å si noe om partiene og hva som skjer i verden. Disse skiller seg fra tradisjonelle informasjonskampanjer ved at vi rett og slett ikke kan vite sikkert om de formidler samme informasjon til hver borger som de snakker med.

Overfor velgere med innvandrerbakgrunn kan de ha usedvanlig stor innflytelse, ettersom det å møte offentlige tjenestepersoner ikke er det samme i Norge som for eksempel i et autoritært regime. Hvordan kan vi vite at disse demokrati-guidene gir nøytral informasjon? Hvilke kontrollmekanismer finnes for å føre tilsyn med ordningen?

Det er en betydelig fare for at rollen kan misbrukes, med potensial for partisk overtalelse og spredning av informasjon som enten er feilaktig eller ensidig presentert for å favorisere en bestemt posisjon. Et slikt misbruk, enten om det gjøres bevisst eller ikke, vil være et grovt tillitsbrudd mellom borger og stat.

Hva burde heller gjøres?

Forskningsprosjektet «Tilstandsanalyse av det norske demokratiet» peker ikke på selve valgdeltakelsen ved norske valg som en stor utfordring for Norge. Tidligere dybdestudier har heller pekt på andre forhold som utfordrer det norske demokratiet: Manglende aktivitet og rekruttering til de politiske partiene, og at den korporative kanalen, som lobbyvirksomhet, har fått økt innflytelse.

Det vi trenger mer av er deltakelse mellom valg. For demokratiet handler om langt mer enn bare valg. På lokalt nivå er dette særskilt viktig.

Blant norske kommuner har 13 prosent av dem gjort tiltak for innbyggerdeltagelse i budsjett- prosessen, og 10 prosent har etablert bruker- eller borgerpaneler som konsulteres jevnlig, og begge disse formene for innbyggerinvolvering har økt betydelig i senere år. Mange politikere opplever slike former for deltakelse mellom valg som en viktigere kanal for å «straffe» og «belønne» politikerne og partiene, enn den som skjer gjennom valg. Dette er altså viktige former for deltakelse, som også kan engasjere dem som ikke nødvendigvis stemmer ved valg.

Demokratiet må være levende for at det skal fungere optimalt. Valgdeltakelse er en del av dette. Fokuset på å øke valgdeltakelsen for valgdeltakelsens skyld er derimot et feilspor. Vi trenger mer deltakelse, og vi trenger det i større grad mellom valg. Dette skaper et mer dynamisk demokrati og reduserer avstanden mellom folk og de folkevalgte.

En forkortet versjon av innlegget er publisert i Dagsavisen 28.10.2023.