Vi trenger kommunereform, ikke oppsplitting og sammenslåing
Ved inngangen til det nye året ble norgeskartet endret. Tre fylker er nå blitt syv. Haram kommune har gjenoppstått. Og nå skal innbyggerne i Søgne og Sogndalen stemme over om de vil bryte ut av Kristiansand kommune.
Publisert: 2. februar 2024
Hva disse endringene er godt for, er ikke godt å si. Argumentene mot reverseringer er mange. Prislappen på 800 millioner kroner burde vært tilstrekkelig til at regjeringen lot det være. I en tid der norske kommuner sliter kraftig med økonomien, og snur på hver krone, er dette en merkelig prioritering.
Men nå står vi altså der vi står. Omkamper som dette er ikke verdt å vie tid og ressurser til. Det vi trenger, er nye og bedre løsninger for de norske forvaltningsnivåene.
Vi er avhengige av en stor debatt og gjennomgang av den norske kommunestrukturen. Hvilke muligheter finnes? Hvilken makt skal kommunene ha til å utøve sin rolle som samfunnsutvikler? Vi er nødt til å se på de lange linjene i politikken igjen.
Akkurat nå står et stort kommune-opprør på trappene. Kommunalminister Erling Sande (Sp) har varslet at det skal komme endringer i inntektssystemet for kommunene. Mange kommuner engasjerer seg i saken ettersom den norske kommuneøkonomien går tøffe tider i møte. Statlig detaljstyring og kravene om likeverdig tjenestetilbud gjør den kommunale driften krevende.
De siste årene har størrelsen på kommunene og regionene, etter Erna Solbergs kommunereform, spist opp for mye av fokuset i debatten om kommunene. Helheten i kommunestrukturen er langt viktigere. Alternativene til dagens kommunale organisering finnes.
Hos kommunene er også ønsket om endring allerede sterkt til stede.
Regjeringen har siden mai i fjor invitert og oppfordret til et frikommuneforsøk. Kommuner som søker, får prøve seg som en såkalt frikommune: en kommune eller fylkeskommune som forsøksvis er fritatt fra visse lover, forskrifter eller andre bestemmelser. 70 kommuner har søkt om å få være forsøkskommune, i tillegg til tre fylkeskommuner.
Enklere forklart innebærer dette at 70 norske kommuner ønsker å kunne løse oppgaver på en annen måte, under et annet regelverk enn i dag. Det illustrerer at dagens system ikke strekker til.
Dagens system med generalistkommuner legger til grunn at alle kommuner er lovpålagt å utføre de samme tjenestene til innbyggerne sine – uavhengig av kommunenes forutsetninger. Dette gjelder blant annet økonomi. Kommunene evner ikke å leve opp til dette i praksis. I gjennomsnitt tilfredsstiller norske kommuner om lag 80 prosent av sine lovkrav.
Resultatet er at kommunenes primære rolle blir å være rene skole- og omsorgskommuner. Velferdsstatens likhetskrav og det kommunale selvstyrets krav om lokal autonomi kommer med andre ord i hyppig konflikt med hverandre. Den lokale autonomien taper.
Kommunene ønsker å være stifinnere, snarere enn statstjenere. Som Hallvard Vike skriver, har forholdet mellom stat og kommune, for kommunenes del, skiftet mellom å være herre i eget hus og vaktmester i statens. Men hvilke ambisjoner finnes blant partiene på Stortinget for de norske kommunene?
Innlegget er publisert i Nationen 30.1.24.
Relatert
Forvaltningens evne til å gjennomføre: Rettsliggjøring uten realisme
Vilkårlig om kommunene etterfølger loven
Ei god omskriving av Rokkan?
Institusjoner og forvaltningDemokrati
Å fjerne utviklingsministeren vil være et feilgrep
Det er ikke byråkrater som er problemet – men politikken
