Demokrati

Den sinte liberale eliten

Det er ingen tvil om at vi må være på vakt mot sinne som er motivert av fremmedfrykt eller konspirasjoner, men sinne som er næret av ideer som at «vi vet bedre, og vi kjemper for det gode og liberale», er ikke noe særlig bedre, skriver Lars Kolbeinstveit.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 15. juni 2018

Høyrepopulismens fremvekst i den vestlige verden blir ofte forklart med «sinte hvite menn». Hva som kjennetegner slike menn, er jo sammensatt, men et trekk er at systemer eller makteliter visstnok overser deres interesser. På en svært forenklet måte gis for eksempel EU skylden for at arbeidsplasser går tapt, mens det at EUs marked faktisk bidrar til at arbeidsplasser skapes, bevares eller fornyes, blir oversett. Det er ikke plass til nyanser i kampen mellom «folk og elite».

Men er det riktig å kalle denne gruppen for sinte, og er vi som definerer dem som sinte, noe bedre selv?

Mange i «eliten» er nemlig ganske sinte selv. De er sinte på alt fra at vanlige folk ikke er åpne for andre kulturers mattradisjoner, til at folk handler klær på Dressmann. Eller verst av alt: at vanlige folk uttrykker meningene sine i kommentarfelt og på sosiale medier. «De skriver at innvandrere må lære seg norsk, men kan ikke kommareglene selv. MAKAN!»

Liberale eliter er på den måten egentlig svært lite liberale, fordi de er indignerte på vegne av andres smak og uttrykksform. Politisk ser vi tendenser til sinne om alt fra manglende norsk EU-medlemskap til klima. Særlig sistnevnte får en del med høy utdanning til å sette spørsmålstegn ved demokratiet som styreform. De er sinte på vegne av klimaet. Andre liberale er sinte på høyresiden for ikke å ta et hardt nok oppgjør med høyrepopulistene, som de selv er så sinte på. Men de glemmer at slike oppgjør kan virke mot sin hensikt hvis de blir for sterke.

I forbindelse med mistillitssaken mot Sylvi Listhaug, så vi flere på begge sider uttrykke sinne. Sammenligner vi gjennomsnittlig utdanningsnivå eller den sosioøkonomiske bakgrunnen til mange av Listhaugs kritikere, versus hennes tilhengeres bakgrunn, er det åpenbart hvem som har mest ressurser. Det er den liberale eliten – som har lest Amartya Sen – som har mest kapabiliteter til å opptre besinnet. Likevel la folk ut tegninger småbarna deres hadde laget av Listhaug: «Jeg er fæl».

Når sinte hvite menn ser at slikt sinne ikke blir dømt like hardt som kommentarfeltsinne, forsterkes bare polariseringen av offentligheten. Man kan selvsagt hevde at såpass må Listhaug og offentligheten tåle. Det er et «friskt pust». Ja, men da må det skrives flere kronikker om at sinte menn i kommentarfeltene også er «friske pust».

Artikkelen er publisert i Minervas papirutgave, nr 2/2018.