Rødt, Frp og hesteskoteorien

Så langt har vi i Norge vært heldige ved at Fremskrittspartiet har fungert som en trykkventil mot ytre høyre. Derfor er ingen tjent med at partiet forsøker å utkonkurrere Rødt når det kommer til populistiske forslag. Nå for tiden skal det dessuten godt gjøres.

Theodor Barndon Helland

Publisert: 25. februar 2022

Fremskrittspartiet har historisk skilt seg fra populistiske høyrepartier i Europa ved at partiet (ofte) har holdt fast ved en slags økonomisk liberalisme i form av motstand mot skatter, avgifter og offentlig inngrep. Det har alltid vært unntak, men det er bekymringsfullt at partiet stadig oftere stemmer sammen med Rødt i Stortinget.

I NRKs «Politisk kvarter» torsdag 17. februar ble Fremskrittspartiet og Rødt beskrevet som «de nye stortingskameratene» av programleder Lilla Sølhusvik. Siden valget i fjor har Rødt stemt sammen med Fremskrittspartiet i Stortinget oftere enn de har stemt med SV eller med regjeringspartiene, skrev VG 1. februar.

Det er neppe stor fare for at Fremskrittspartiet og Rødt blir voldsomt like, men Fremskrittspartiet bør likevel vokte seg for en venstreorientering i velferds- og den økonomiske politikken. Hvis partiet går for langt i retning ytre venstres økonomiske politikk, er veien kort til å bli likere mange av de høyrepopulistiske partiene i Europa, som Fremskrittspartiet historisk ikke har ønsket å bli sammenlignet med.

I politisk teori brukes hesteskoteorien til å beskrive en politisk dimensjon hvor den ytre høyresiden og den ytre venstresiden ikke er lineære motpoler, men tvert imot finner sammen i dimensjonens ytterpunkter.

Et eksempel på en klassisk politisk dimensjon hvor motpolene er lineære, er den økonomiske høyre-venstre-aksen.

Teorien, slik den blir beskrevet i den franske filosofen Jean-Pierre Fayes «Le Siècle des idéologies» (2002), var tiltenkt å beskrive hvordan både ytre venstre og ytre høyre ble autoritære retninger, i form av henholdsvis kommunisme og fascisme, og dermed ble likere som ideologier enn sosialisme og liberalisme er.

Etter populismens fremvekst i Europa er teorien, etter min mening, bedre egnet til å beskrive at ikke-revolusjonære sosialistpartier på ytterste venstre fløy – som Rødt påstår å ha blitt – og ikke-autoritære populistpartier på ytterste høyre fløy, tross alt er ganske like.

En moderne forståelse av teorien er derfor at ytre venstre og ytre høyre ikke behøver å være totalitære for at teorien skal være gyldig, de behøver kun å være populistiske. En slik forståelse fordrer at det politiske sentrum og de historisk moderate konservative og sosialdemokratiske politiske partiene konstituerer en slags elite. Dette narrativet bekrefter langt på vei den populistiske forståelsen av samfunnet. Denne typen elitekritikk finner vi eksempler på både hos Fremskrittspartiet og hos Rødt.

Hesteskoteorien gir selvsagt ikke et komplett bilde av hvordan vi bør forstå verken Fremskrittspartiet eller Rødt. Det er mange andre politiske dimensjoner som er vel så viktige for hvordan partiene kan forstås. Eksempler på disse kan være hvorvidt partiene er nasjonalistiske eller globalistiske, for vekst eller vern, eller vektlegger sentrum eller periferi.

Et argument mot hesteskoteorien er at selv om de politiske løsningene til ytre høyre og ytre venstre kan synes like, så er begrunnelsene for dem vidt forskjellige. Altså blir spørsmålet hvorvidt resultat eller intensjon er viktigst.

Et argument som har blitt brukt for at intensjon er viktigst, er ideen om at Fremskrittspartiet har fungert som en slags trykkventil i Norge. Fordi partiet har hatt et liberalistisk utgangspunkt – i motsetning til ytre høyrepartier i våre naboland; som Sverigedemokraterna, Dansk Folkeparti og Sannfinländarna – har tidvis populistiske forslag vært litt mindre ille enn de hadde vært, dersom den ideologiske begrunnelsen var fraværende. Elementet av liberalistisk ideologi har på sett og vis vært formildende.

I dagens samfunnsdebatt er hesteskoteorien blitt aktualisert. Andre skillelinjer er blitt viktigere, og det er blitt sjelden i Europa at en ideologisk forankret sosialistisk venstreside og en liberal eller konservativ høyreside er motpolene i en klassisk høyre-venstre-akse. De moderate kreftene er presset nærmere sentrum som følge av fremveksten av både ytre høyre og av ytre venstre.

Publisert: 25. februar 2022