Demokrati

Rødt vil kurere hodepine med hammerslag

Ethvert samfunn har utfordringer, og ingen samfunn er perfekte. Heller ikke et sosialkapitalistisk samfunn som det norske. Men Rødts alternativ er som å kurere hodepine med hammerslag. Problemet er at de vil erstatte noe de oppfatter som grunnleggende urettferdig med et allerede godt utprøvd tyranni, skriver Bård Larsen og Morten Kinander i Aftenposten.

Bård Larsen

Morten Kinander

Publisert: 31. august 2012

Av Bård Larsen og Morten Kinander, Civita.

Rødt-leder Moxnes viser i sitt svar til oss i Aftenposten den 27. august at han ikke kan sin partihistorie. Han henviser til den skrekkelige sovjetiske stalinismen for tretti år siden, og mener at vi forveksler datid og nåtid. Rødt er nemlig noe helt annet i dag enn det AKP m-l var da.

Vi er selvsagt enige i at Sovjet var ille, men Moxnes har ikke fått med seg at Krutsjov (og derfor også NKP) detroniserte Stalin allerede i 1956 og fikk Stalins legeme fjernet fra mausoleet i Kreml til en avsidesliggende grav. Der ble han liggende. I Norge var det Moxnes’ partifeller som hengte portrettet av Stalin opp igjen (og der ble det hengende).

Ml’ernes kritikk av Sovjet besto først og fremst i at russerne hadde sviktet Stalins politikk. AKP m-l startet forlaget Oktober for å gi ut Stalins og Lenins skrifter, og Klassekampen kom ut med Stalin-logo.

I denne konteksten hevder Moxnes at Rødt er ferdig med både Stalin og AKP. Men hvordan kan han hevde dette når a) Rødt ble stiftet av AKP så sent som i 2007 og b) rundt to tredeler av Rødts tillitsvalgte kommer fra AKP? At Rødts prinsipprogram på mange områder fremstår som ren avskrift av det stalinister førte i pennen for noen år siden er derfor ikke så merkverdig som man skulle tro.

Det går en linje gjennom argumentasjonen til Rødts representanter, sentrert rundt kampmotsetningen, nemlig kampen mellom det store flertallet av undertrykte arbeidere og det lille mindretallet av ikkevalgte eliter som visstnok tar beslutninger i mørke styrerom. Disse heter banksjefer, konserndirektører og kapitalister, en sekkebetegnelse det for øvrig er noe vanskelig å forholde seg til (er de 30 000 eierne av «folkeaksjen» Norsk Hydro kapitalister? Eller må man eie tilstrekkelig mange aksjer for å være kapitalist?).

Disse skal – dersom Rødt får tilstrekkelig mange stemmer – fratas sin makt. Koblet opp mot et av partiets viktigste prinsipper, nemlig avskaffelsen av den private eiendomsretten, åpner dette for et samfunn med drakoniske virkemidler. Makten skal tas fra dem som Rødt mener har den, altså konserndirektørene – mot deres vilje og uten kompensasjon.

Hvordan skal dette gjøres? Rødt sier det aldri rett ut, men siden vi neppe tror at Kjell Inge Røkke og co (for ikke å snakke om alle eiere av børsnoterte aksjer) vederlagsfritt vil overføre alle aksjene og pengene sine til staten, er vel det rene voldsregime den eneste løsningen. Hvorfor skulle det ellers være så viktig for Rødt med kontroll over militæret? Og her er vi ved kjernen: Når Rødt forsikrer oss om at individet skal være ukrenkelig, stilles de overfor et grunnleggende valg: De må enten oppgi forestillingen om at kapitalistene eller eliten skal fratas makten dersom Rødt får flertall, eller tilslutte seg fullt ut det liberale demokratiets rettsstatstankegang.

Grunnlov og menneskerettigheter er nettopp et resultat av de overgrepene som fellesskap har begått mot et mindretall. De konstitusjonelle garantiene som vi har i Grunnloven og i menneskerettighetene er ikke for flertallet; de er til for mindretallet, det mindretallet som Rødt vil makten fra. Og det hjelper ikke om disse er kapitalister eller konserndirektører eller hva det måtte være. I det liberale demokratiet gjør man nemlig ikke forskjell på folk.

Grunnlovens og menneskerettighetenes mindretallsbeskyttelser gjelder både for fattig og for rik. Og kapitalistene – mindretallet – er i en skvis dersom Rødt får bestemme: de besitter nemlig alle midlene som Rødt trenger for å finansiere alle løftene sine.

Men hva når det gjelder Rødts økonomiske program, som visstnok skal være det vi burde konsentrere oss om, ifølge Moxnes?

Et raskt blikk på løftene til Rødt etterlater et overbevisende inntrykk at vi har å gjøre med Norges desidert mest populistiske parti, et parti som får Frp i sine glansdager til å fremstå som petimeterrevisorer. Rødt lover i øst og vest. Her er noen eksempler bare fra kvinnepolitikken: gratis barnehager og skolefritidsordninger, en «kvinnepott» som skal sikre full likestilling (til og med full likestilling er visstnok ikke nok), 6-timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon, 52 ukers fødselspermisjon med full lønn, 8.mars som offentlig fridag, lovfestet rett til barnehage fra det tidspunktet foreldrene ønsker det og en rekke andre store løfter.

Det er kort og godt et økonomisk program basert på de behovene som finnes, og ikke de midlene man har til rådighet.

Dermed oppstår finansieringsspørsmålet: hvor skal man hente pengene fra? Svaret er visstnok fra de rike. Men hvor mye skal man ta fra de rike? Alt? Og hvordan skal man ta fra de rike? Med partiprogrammets militærformuleringer aner vi jo dette.

Problemet er imidlertid at det ikke er mange nok rike i Norge til å finansiere dette programmet, og hva gjør man når man ikke lenger har noen rike eller noe næringsliv å ta fra? For med avskaffelsen av den private eiendomsretten forsvinner næringslivet. Man skal være forsiktig med begrepet «historiske lover», men at et skatteinnbringende næringsliv og privat eiendomsrett hører sammen er så nærme man kommer slikt. Og man kan like det eller ei, men uten næringslivet er det vanskelig å få penger inn i statskassa. Intet kommunistisk samfunn har vært selv-finansierende. Det blir nemlig ikke nye penger av å fordele gamle.

I følge Brønnøysundregistrene finnes det ca 1 500 000 selskaper i Norge, det vil si selskaper basert på aksjemodellen, og hvis eiere altså må anses som kapitalister for Rødt. Det er nemlig profitt og vern mot ansvar som driver denne modellen. Dette skal altså bli en saga blott dersom Rødt får flertall. Om aksjene skal overtas av staten eller om de skal nulles ut, får bli et spørsmål som må henge i luften, sammen med alle de andre spørsmålene om hvordan Rødts partiprogram skal gjennomføres i den virkelige verden.

«En sosialistisk revolusjon vil ikke kunne seire uten at borgerskapet avvæpnes og folket tar kontroll over militærmakten», står det i Rødts program. Dette er jo reine ord for penga. Ikke bør eller kan avvæpnes, men MÅ avvæpnes. Videre kan vi lese hvem som faller inn under den borgerlige folden: «En stor andel av borgerskapet besitter posisjoner i statsapparatet. I Norge dominerer borgerskapet media, deler av kulturlivet og mange interesseorganisasjoner. Deler av pampeveldet i fagbevegelsen og andre masseorganisasjoner hører også til borgerskapet. Lederne i Arbeiderpartiet og SV arbeider i kraft av sin posisjon for å få kapitalismen til å bestå.»

Mot disse høyreavvikene – det proletariske diktaturets sine qua non – kan altså våpenmakten rettes i den revolusjonære fasen – det kan i alle fall ikke utelukkes, skal vi tro programmet.

Rødt er selverklærte kommunister. Det er et historisk faktum at det aldri har kommet et godt samfunn ut av kommunistiske eksperimenter. Prosjektet om å skape Det nye sosialistiske mennesket grunnstøtte fordi mennesket ikke er ment for – og ikke har ønske om – å bli nye mennesker (selv om mange åpenbart vil forandre betingelsene vi lever under).

Vi trenger faste rammer for å organisere oss i samfunn og å ta vare på hverandre, og vi trenger frihet for å kunne utfolde vår skaperkraft og innovative evner. At mennesker ønsker denne friheten har kommunister smertelig erfart. Vold forlenget det umulige prosjektet, men løste ingenting. Marx’ tese om historisk nødvendighet – som skulle legitimere proletariatets diktatur – var en bløff. Derfor foreslår Rødt som kommunister flest å annektere statens institusjoner gjennom simpelt flertall (noe som aldri vil skje) for så legge beslag på voldsmonopolet.

De vet utmerket godt at når det kommer til stykket, vil folk flest snu ryggen til det kommunistiske prosjektet. Men de vil så gjerne prøve det en gang til. Da gjelder det å bevæpne paternalismen.

Innlegget er publisert hos Aftenposten 31.8.12.

Publisert: 26. august 2024