Problematisk konstellasjon

Er Mao en figur man skal humre over? Og hvorfor tar så mange så lett på totalitære innslag langt ute på venstresiden? Historiker i Civita, Bård Larsen på nordnorskdebatt.no:

Bård Larsen

Publisert: 1. oktober 2015

Av Bård Larsen, historiker i Civita

Det hører til sjeldenhetene i det norske sosialdemokratiet at man inngår formalisert samarbeid med et parti som har programfestet å avvikle det liberale demokratiet. I Tromsø har Arbeiderpartiet, sammen med SV, valgt å gå i forbund med Rødt, et parti som i praksis er lettversjonen av AKP(ml).

Lokalpartiets frontfigur, Jens-Ingvald Olsen, har – som alle tromsøværinger er kjent med – gitt utrykk for beundring over en av historiens mest drakoniske statsledere, formann Mao. I følge Olsen ”ingen despot”. Det ser ikke å ha gjort noe særlig inntrykk på nordnorske sosialdemokrater. Er ikke det litt rart?

Arbeiderpartiet forlot tanken om et diktatur som skulle sikre arbeidermakt allerede på 1920-tallet. For Arbeiderpartiets del må man anta at de fleste priser seg lykkelige over at prinsipprogrammene fra 1920-tallet aldri ble virkeliggjort. Og uUnder den kalde krigen var ”antikommunisme” et hedersutrykk i Arbeiderpartiet.

Fortsatt finnes det områder hvor norske sosialister svermer for antidemokratisk tankegods. Det gir seg utrykk i konkret politikk, programmer, symbolbruk og historiefortolkning. Det kan virke som om det er en relativt utbredt toleranse for dette i det norske samfunnet. Årsaken til det er historisk. De sosialistiske systemenes sammenbrudd har aldri vært gjenstand for grundig prosessuell og ideologisk avregning.

Det burde kanskje være åpenbart at AP, den liberale fløyen i SV og andre frihetlige sosialister snudde ryggen til autoritære innslag. Ikke bare innad i partiene, men også i fagbevegelsen, i narrative fremstillinger og ikke minst i valget av kulturelle og politiske utrykk og hvem man velger å samarbeide med.

Frihetlige sosialister som anerkjenner pluralisme og maktfordeling har sine grunnleggende sivilisatoriske alliansepartnere blant andre demokrater, på tross av store avstander på andre områder. Slik også liberale og konservative har langt mer til felles med sosialdemokratiet og frihetlige sosialister, enn med den reaksjonære og identitære høyresiden.

Hvordan ville venstresidens disposisjoner sett ut om den forekom på høyresiden? For det er en påfallende mangel på symmetri i norsk offentlighet, når det gjelder tolkninger og analyser av antidemokratiske tendenser på henholdsvis høyre- og venstresiden.

Det har skjedd mye i verden – og i Norge – siden Arbeiderpartiet var kommunister og den norske borgerligheten hadde innslag av fascisme. Det betyr ikke at man ikke skal vedkjenne seg egen historie og fortidens spøkelser. Noe helt annet er det å gjenoppvekke dem som om de også i dag skulle ha et snev av relevans og legitimitet.

Partileder Bjørnar Moxnes ville under siste landsmøte fjerne begrepet ”kommunisme” og andre uheldige ord og utrykk fra programmet. Men de gammelrevolusjonære red den høyreavvikende stormen av. ”Ordet kommunisme er under angrep fra folk som feiltolker systematisk”, sa traveren Torstein Dahle. Partiet vil ha revolusjon i et liberalt demokrati og fiendeforestillingene slår inn ved lavest mulig lest, altså ved SV og Arbeiderpartiet. I følge Rødts program er ogsåAP og SV en del av det grusomme borgerskapet.

Hadde et høyreparti ”krydret” partiprogrammet sitt med fraser om ”fascisme” og tilhørende forholdsregler, kunne det like gjerne vokst et horn ut av panna. Også i lokalpolitikken. Det hadde hjulpet lite om de lovet leksefri skole og lovfestet rett til meningsfylt fritid.

Men er det så viktig da?

Det er høyreekstremisme og radikal islamisme som utgjør en demokratisk utfordring i dagens Norge. Sosialisme på norsk er stort sett både fredsæl og pragmatisk, sammenlignet med den vi har sett materialisert gjennom historien.

Så kan vi ikke bare le av Olsen og Rødt? Er de ikke bare utålmodige, velmenende idealister? Det er nok en del, særlig i Tromsø, som vil mene det. Mange på venstresiden vil fnyse med forakt over denne kommentaren. Det er kaldkrigersk reaksjonært prat, må vite. Det beviser bare at tiden lider av historisk kortidsminne. Og at moral og politikk er ulikt disponert.

Historie går selvsagt ikke ut på dato. Maos forbrytelser slutter ikke å være ille fordi det der lenge siden. Særlig ikke for Olsens del, som finner det betimelig å gjenreise Maos storhet. I 2015. Demokratiet har heller ikke mistet verdi, selv om kommunismen strengt tatt er borte. Det er alltids noen som vil forsøke, en gang til.

Latteren og de tjue millionene

Men hvorfor tar så mange så lett på totalitære innslag langt ute på venstresiden? Er Mao en figur man skal humre over? I 2002 ga den engelske forfatteren Martin Amis ut boken Koba the Dread, med undertittelen The Laughter and the Twenty Million. Bokens ytre ramme er Stalins terrorvelde, mens boken indre handling og dialog er basert på hvordan britiske venstreintellektuelle, deriblant Amis’ egen far, dramatikeren Kingsley Amis, forholdt seg til kommunismen.

Hvorfor latter? Amis beskriver hvordan ”gamle kamerater” var samlet, lo og spøkte bort Stalins forbrytelser. Det er altså et komisk skjær over stalinismen, mens Hitler ”utløser spontant raseri”, skriver Amis. Dette var et fenomen Amis så ved selvsyn mange ganger, blant farens venner.

Amis mener at latteren og ironiseringen bunner i manglende evne til å fordøye alvoret. Dels som avvæpnende selvironi for å slippe å forholde seg til de tjue millionene, dels som uttrykk for gapet mellom kommunismens noble forestilling om håp og dens pompøse utrykk på den ene siden, og den skitne virkeligheten på den andre. “Det virker som om humor binder sammen gapet mellom ord og gjerninger,” skriver Amis.

De moralske implikasjonene av latteren er noe Amis ikke tar lett på. IKoba the Dread kryssklipper han ”latteren”, lettheten og selvgodheten, med vitnesbyrd og historiske fremstillinger av liv og død i de sibirske GULag-leirene. Venstreradikale i Vesten kunne operere ubesmittet av historien, for de visste at de ikke måtte leve med konsekvensene. Her lå det moralsk korrupte, for man kunne ignorere, eller le av, terroren i de sosialistiske landene.

Kronikken var publisert på debattsiden nordnorskdebatt.no torsdag 1. oktober 2015.