Demokrati

Demokratimaskinen

Det blir ikke noe demokrati om man ikke bruker stemmeretten og engasjerer seg, skriver Mathilde Fasting.

Publisert: 3. august 2017

Denne våren har Nationaltheatret tatt mål av seg til å bringe demokratiet ut til ungdommen. De har invitert til fire workshops med elever fra videregående skoler i Oslo med temaene demokrati, makt og ytringskultur. I invitasjonen står det: Prosjektet inviterer unge mennesker til å reflektere rundt spørsmål som: Hvordan står det til med demokratiet i dag? Hvordan vil fremtiden se ut, og hvordan kan vi endre samfunnets retning?

Dessuten har teateret satt opp flere teaterstykker som omhandler makt og politikk, blant annet kvintessensen av maktpolitikk, Machiavellis Fyrsten. Ungdommene får en innføring om Machiavelli før de deltar i workshopen. Machiavellis Fyrsten handler om maktpolitikk, og han fremstår som den mest berømte kyniske politiske filosofen gjennom tidene. Elevene, om de har sett stykket, burde likevel få med seg den republikanske Machiavelli. For Machiavellis egentlige ideal er republikken, der flere får være med å bestemme.

Hvordan det går når folket bestemmer, altså prinsippet for dagens demokrati, får elevene prøve når de blir utfordret til å argumentere i en dystopisk fremtid der demokratiet skal erstattes av en demokratimaskin. Denne maskinen samler inn informasjon om alle borgerne på bakgrunn av alt borgerne foretar seg. Med internet of things, sosiale medier og teknologi koblet til en hver aktivitet, er det mer enn nok av informasjon å finne ut hva hver enkelt vil kunne mene og stemme for i et demokrati. Demokratimaskinen skal overta for en folkevalgt regjering og utforme lover, pålegge skatter og avgifter, i korte trekk, styre landet.

Fremtidsbildet elevene får er i god George Orwell-stil. Det er et sammenbrutt demokrati, med korrupte politikere, falske nyheter og en kynisk sosial medieverden det er vanskelig å forholde seg til. Demokratimaskinen overgår alt totalitært Orwell kunne tenke på da han for 80 år siden skrev de verdensberømte dystopiene 1984 og Animal Farm.

Demokratimaskinen elevene skal debattere, er en dystopi, men når ting settes på spissen, blir det debatt. Diskusjonene tar utgangspunkt i tre ulike ståsteder, der Digital Fremtid vil innføre maskinen, gruppen Bærekraftig fremtid vil bruke maskinen til å velge regjering, men ikke til å ta beslutninger, og Radikalt Demokrati vil beholde dagens maktfordeling.

Elevene tok utfordringen, og etter dagen på Nationaltheatret sa de at de nå hadde fått viktige verktøy for å debattere og for å ta bevisste valg. Dessuten hadde rollespillet bevisstgjort dem. Gjennom å delta i et program de oppfattet som engasjerende og realistisk, fikk de en reell følelse av hvordan det var å påvirke, stemme og se hva resultatet ble.

Det er en stund siden vi har behøvd å debattere viktigheten av det liberale demokratiet, og det er ikke alle skoleelever som blir invitert til Nationaltheateret. Demokrati, selvstendighet og ytringsfrihet er vanlige ingredienser i en 17. mai-tale, men ellers noe vi hittil har tatt for gitt. At Nationaltheatret har påtatt seg et slikt formidlingsprosjekt, er bra, men samtidig er det også en tankevekker. Til høsten er det valg. Da utøves demokratiet.

Det blir ikke noe demokrati om man ikke bruker stemmeretten og engasjerer seg. Noen hevder at det er greit å ikke stemme om man ikke har noe å stemme på. Det kan lett bli en sovepute og en oppfordring til å ikke bry seg. Jeg håper ungdommene i Nationaltheatrets prosjekt, og alle som har stemmerett, vil bruke den. Det er bare gjennom engasjement og deltakelse at man får gjennom det man brenner for eller får endret det man ikke liker.

Innlegget er publisert hos Minerva 1.8.17.