Det er motstandere av ytringsfriheten som trenger å lære hva toleranse og frihet betyr

Vi kan gjerne snakke om takt og tone, men når mennesker myrdes eller trues på livet for å si det andre ikke vil høre – innenfor lovens rammer – blir det feil å overføre ansvar på ofrene, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit i Aftenposten.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 4. oktober 2015

Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, rådgiver og filosof i Civita

Å snakke om ytringsansvar i spørsmål om ytringsfrihet som en fundamental liberaldemokratisk rettighet, kan føre ut i ugreit terreng.

Vi kan gjerne snakke om takt og tone, men når mennesker myrdes eller trues på livet for å si det andre ikke vil høre – innenfor lovens rammer – blir det feil å overføre ansvar på ofrene.

Begrepet ytringsansvar har begrenset mening

Mohammad Usman Rana hevder i Aftenposten 29. september at «også ytringsansvar må kunne diskuteres». Men har egentlig noen hevdet noe annet?

Man må tolerere at folk snakker om ytringsansvar, og det blir da også i stor grad tolerert, men i visse sammenhenger gir begrepet begrenset mening. Og som oppfordring til ofre for vold gir begrepet absolutt ingen mening.

Etter det grusomme og dødelige angrepet på journalistene i Charlie Hebdo i Paris var det mange som snakket om «ytringsansvar». Kritikken var uverdig nok rettet mot ofrene for volden, og ikke mot dem som kunne tenkes å ha motivert drapsmennene ved å snakke svært nedsettende og hatefullt om Charlie Hebdo og alt det magasinet står for.

Rana ser dessverre ut til å gå i den samme fellen. Han kritiserer det han kaller «en panegyrisk mottagelse av Charlie-Hebdo-redaktør Gerard Biards tale under Arendalsuka.»

Rana mener Biard fortjener et kritisk søkelys, fordi han strør om seg med stråmenn om at muslimer eller andre religiøse ikke tåler kritikk. Rana kan isolert sett ha et poeng. Mange religiøse tåler kritikk. Voldsutøverne er i mindretall. Men er det riktig å trekke inn et ullent begrep om ytringsansvar?

12 personer i magasinet han er redaktør for, ble altså drept. Motivet for drapene var at man ikke aksepterte karikering av islam. Det er voldsutøverne som er problemet, ikke ofrenes litt unyanserte taler eller helt legitime bruk av ytringsfriheten i ettertid.

Man trenger mer ytringsfrihet – ikke mindre

Hvis man ønsker toleranse for mangfold, trenger man mer ytringsfrihet – ikke mindre, som Flemming Rose poengterte i en kronikk i Aftenposten nylig. I debatten om ytringsansvar og religionskritikk ser vi en uheldig utvikling, der helt legitim kritikk blir diskreditert som illegitime stemmer.

Istedenfor å innrømme at man frykter volden, irettesetter man legitime og ikkevoldelige kritikere og karikaturtegnere for manglende «ytringsansvar». En slik utvikling er dobbelt uheldig fordi man fort skremmer vekk moderate kritikere fra den offentlige debatten. Vi kan gjerne ha en diskusjon om debattkultur, dannelse, toleranse og ytringsansvar, slik Rana ønsker, men han tar feil når han antyder at ytringsfrihetens fanebærere ikke vil diskutere ytringsansvar.

Det er ekstremister og motstandere av det liberale demokratiet og ytringsfriheten som trenger å lære hva toleranse og frihet betyr, og hva ytringsansvar eventuelt innebærer.

Innlegget var publisert i Aftenposten søndag 4. oktober 2015.

Publisert: 10. oktober 2022