Demokrati og rettigheter

Det liberale Europas utfordring

Vi risikerer å oppleve et mindre fritt og liberalt Europa om populistene skulle få mer makt, skriver Jonas Vikingstad, ungdomsrådgiver i Civita.

Jonas Vikingstad

Publisert: 26. februar 2017

Om man hever blikket og ser på de langsiktige trendene i verden, ser ting bra ut. Til tross for daglige nyheter om Brexit, Trump, IS og terrortrusler, er det store bildet at det aldri har vært et bedre tidspunkt å bli født inn i verden på enn nettopp nå.

Men det er ikke gitt at utviklingen vil fortsette. Tvert imot har vi det siste året sett en politisk reaksjon i form av blant annet Brexit, valget av Trump og andre anti-liberale krefter som kan true friheten. De av oss som ønsker en fortsatt liberal verdensorden, har derfor store utfordringer foran oss.

De anti-liberale kreftene omtales ofte som populister. Marine Le Pen, Geert Wilders, Donald Trump og «Alt-right» er personer og grupper som kommer til å påvirke dagsordenen i tiden fremover. Det er ikke irrasjonelt å frykte for våre liberale verdier i populismens tid.

Populistene ser på seg selv som «folkets røst». En annen høyrepopulist, Erdogan i Tyrkia, henvendte seg til opposisjonen og sa: «Vi er folket, hvem er dere?» Ved å benytte seg av et mer «folkelig» ordforråd, fremfor det man gjerne omtaler som «politikersnakk», vil folket kunne oppleve at populisten snakker på vegne av dem.

I Europa har vi i hovedsak to utfordringer som har gitt grobunn for høyrepopulisme: flyktningkrisen og eurokrisen. Høyrepopulismens vekst er på mange måter et utrykk for politisk krise. Populistpartier gjør det ofte best når de styrende later til å ikke håndtere folkets bekymringer. Dermed skapes en konflikt mellom folket og det etablerte. Flyktningkrisen har blant annet fått skylden for Brexit.

Dette kommer av at Brexit-tilhengerne ikke var tilfreds med EUs håndtering av den pågående flyktningkrisen og den økte arbeidsinnvandringen som følge av EU-medlemskapet.

Marine Le Pen har blant annet omtalt EU som et anti-demokratisk monster. Hun ønsker å melde Frankrike ut av unionen om hun skulle bli president i år. Dette vil på mange måter være et eksistensielt nådestøt for unionen.

I senere tid har man funnet ut at amerikanerne er bekymret for ulovlige innvandrere, og mange europeere ser på innvandring som roten til kriminalitet og terrorisme. Terrorisme, spesielt gjort i islams navn, blir gitt mye oppmerksomhet.

President Trump har signerte en ordre om å nekte alle fra syv muslimske land innreise til USA i nitti dager. Ordren kan være i strid med den amerikanske innvandrings- og statsborgerloven av 1965, som forbyr diskriminering av innvandrere på bakgrunn av deres nasjonalitet.

Den føderale dommer James Robart stoppet 3. februar ordren fra Trump. Grunnlaget for avgjørelsen var at han mente ordren var grunnlovsstridig.

I 2013 kunne man høre Geert Wilders spørre sine tilhørere: «Ønsker dere flere eller færre marokkanere i Nederland?» Tilskuerne responderte: «Færre! Færre!» Wilders svarte tilbake: «Det skal jeg ordne.» Han ønsker også å forby Koranen.

Marine Le Pen sammenlignet muslimsk bønn i franske gater med den tyske invasjonen under andre verdenskrig.

Populistene ønsker altså å bryte med det eksisterende politiske møblement som har gitt oss et liberalt Europa. Høyrepopulister knytter også sterke bånd til Putin. Le Pen har uttalt at Putin er «den vestlige sivilisasjonens redningsmann». Det liberale Europa risikerer i verste fall å kollapse i populismens tid.

Man kan spørre seg hvorfor slike antiliberale figurer får en slik oppslutning. Geert Wilders leder i de siste meningsmålingene i Nederland, Le Pen har en ledelse på meningsmålingene i Frankrike, og AfD (Alternative für Deutschland) oppnår oppimot 15 prosent oppslutning.

De store, etablerte partiene i Europa har over tid samlet seg i sentrum. Her ser vi at partiene er mer opptatt av pragmatisme, enn av ideologi og idealisme. Opinionen kan derfor få et inntrykk av at det ikke er noen forskjell på partiene, noe som kan skape et ønske om noen som er annerledes, noen som tar bekymringene «på alvor».

Kravet om forandring er uunngåelig for en populist. Obamas valgseier i 2009 og Trumps valgseier er to ulike eksempler på dette. Begge bygget kampanjen sin på lovnader om forandring av de eksisterende styringsstrukturer. Å omtale Obama som en populist er muligens ikke helt riktig, men populistiske trekk kan skimtes.

Det er dog verdt å merke seg at det populistiske fenomen er skapt for å stå i opposisjon. Da flere av kravene som stilles er uoppnåelige i et liberalt demokrati, vil man måtte forkaste disse. Dette medfører at man blir mer sentrumsorientert enn opprinnelig, om man skulle komme til makten.

Syrizas krav om å reforhandle den greske gjelden falt på stengrunn i EU, og de greske venstrepopulistene så seg nødt i å forkaste sitt fremste krav. Syriza har på mange måter blitt transformert til et ordinært venstreorientert parti.

Vi risikerer å oppleve et mindre fritt og liberalt Europa om populistene skulle få mer makt. Det vil føre til ytterliggere polarisering mellom høyre- og venstresiden, der de tradisjonelle fløyene mister betydning. Uforutsigbarhet og usikkerhet rundt våre liberale verdier er å forvente i populismens tid.

Innlegget er publisert i Stavanger Aftenblad 24.2.17.